Den nye religionen

Leonard Nimoy og William Shatner
Science Officer Spock sammen med Captain James T. Kirk fra Star Trek (1968)
Spock var den ultimate vitenskapsmann og var så tvangsnevrotisende logisk at det ble mye god humor ut av det

Jeg skrev et innlegg om statskirken for en tid tilbake som fikk en del oppmerksomhet. Mange av de negative reaksjonene var fra mennesker som hadde tatt bevisst avstand fra religion og vendt seg mot vitenskapen, som de mente var det eneste som kunne tilby sannheten. Jeg er selv en tilhenger av vitenskap, men det betyr ikke at jeg kan skru av all sunn fornuft og blind tro på vitenskapsfolkene. Så lenge vi har med mennnesker å gjøre, har vi nemlig med egoer å gjøre.

Vitenskap er den nye religionen og jeg har faktisk ikke møtt mer religiøse mennesker enn de som setter all sin lit til vitenskapsmenn. Det virker ikke logisk at vi plasserer oss passivt i andre menneskers vold, enten det er snakk om religion eller vitenskap. Det er likevel et faktum at i det 21. århundre stiller vi ikke spørsmål ved det autoriteter sider, enten det er legen din, en professor ved universitetet eller en religiøs autoritet. Er det logisk?

3 gamle blodtyper
Jeg kom nylig over en artikkel som var basert på arbeidet til William C. Boyd og Isaac Asimov, begge med Ph.D. Det dreide seg om forskning på blodtyper hos mennesker og artikkelen tar for seg utviklingen av blodtypene A, B og O. Jeg skal bare ta for meg type B her, for det er den delen jeg er skeptisk til. Det hadde vært interessant å lese den originale avhandlingen, men i mangel av det beste, må jeg ta til takke med denne artikkelen jeg fant på hjemmesida til Palomar College i Californa. Les den. Det er også en privat side med en utvidet versjon.

William C. Boyd og Isaac Asimov mente at blodtype er en mer nøyaktig klassifisering av mennesker enn rase/hudfarge, fordi blodtypen ikke er noe du bærer utenpå huden. De delte oss inn i 6 definerte typer og en 7. som ikke er definert. Jeg vet ikke om det hadde gjort noe fra eller til, for vi hadde vel skilt mennesker likevel. Den vanligste blodtypen er O, og noen hadde sikkert brukt det til å hevde at de med O er overlegne.

Blodtype B

Slik fordeler type B seg i urbefolkninger
Kilde: muntuwandia@en.wikipedia

Mennesker i Asia har høyere frekvens av type B enn mennesker noe annet sted. Typen utviklet seg sannsynligvis som følge av klimaforandringer, en ny diett og eksponering til nye mikrober. Våre forfedre ble etter hvert så gode jegere at det ble matmangel. Derfor flyttet mange fra de varme, flate savannene i Øst-Afrika til tørre, kalde fjellområder i Asia (Himalaya).

En teori
Det er flere teorier bak utviklingen av blodtype B. Den rimeligste teorien, ifølge artikkelforfatteren, er at det moderne mennesket utviklet seg i sentralasia på et tidspunkt da klimaet var mer fordelaktig enn det er i dag. Denne tidligste gruppen moderne mennesker kan ha hatt følgende gen-frekvens: 25 A, 15 B og 60 O. Dette er omtrent det samme vi finner i Asia i dag.

Etter som vi nærmer oss historiske tider og Jordas befolkning øker, økte utvandringen fra Asia. Denne utvandringen var stor nok til at B genet slo følge. Regionene nærmest sentralasia fikk mest, f.eks. nord-India og Manchuria. Øst-Europa fikk mest i Europa, og det blir mindre B-gen etter som du forflytter deg vestover. Nordøst-Afrika fikk mest i Afrika og andelen B-gen minker etter som du beveger deg vestover og sørover. Artikkelforfatteren forklarer imidlertid ikke det tilsynelatende paradokset at B-genet, ifølget forskernes eget kart, finnes i høyest konsentrasjon i et stort område i Afrika sør for Sahara, samt Madagaskar. Artikkelen sier ingenting om at blodtypen også utviklet seg samtidig i Afrika, eller at det var asiatisk innvandring til sub-Sahara Afrika så langt tilbake i tid. Vi vet at det siste ikke skjedde, så det er ikke en mulighet. Jeg forstår ikke annet enn at konklusjonen er feil. Det kan ikke stemme at blodtype B utviklet seg utelukkende i Asia hvis det er så mange som 15-20 % av befolkningen i et stort område i Afrika som har den samme blodtypen.

Det er grunnen til at skepsis er like viktig i møte med vitenskapen som med religion. Vi kan ikke ta det for god fisk, selv om vitenskapsfolk sier det.  Men i motsetning til Asimov er jeg ikke spesielt smart, og i alle fall ikke et geni. Det er mulig jeg har fullstendig misforstått. I så håper jeg leseren kan oppklare dette, for jeg er ikke immun mot innspill. Jeg tror likevel jeg har et poeng i at vi må slutte å behandle vitenskapsfolk med overdreven respekt. Det er ingen andre som kan komme med påstander de ikke trenger dokumentere. Hvorfor skal vi godta det fra vitenskapsfolk?

Har autoritetene alltid rett?
Jeg har sett den holdningen blant vitenskapsmenn før. Blant de tingene jeg liker best å se på TV er programmer om astronomi. I noen av programmene har NASA-forskere uttalt at det som driver dem er muligheten til bevise at Gud ikke finnes. De mener at hvis NASA oppdager liv på en annen planet, så kan ikke Gud finnes. Som kristen kan jeg lett utelukke det, for det er ingen grunn til å tro at vi er enestående. Jeg har ikke tro på at det er en ateistisk agenda blant vitenskapsfolk, men det er ikke alt som er så vitenskapelig som vi tror. Det kan være andre ting enn en søken etter ny kunnskap som driver forskere.

Hvordan skal det gå hvis forskerverdenen blir gjennomsyret av subjektivitet, men kanskje er det vanligere enn vi er klar over? Kanskje er det vanligere enn vi tror at vitenskapsmenn starter med en konklusjon, og at arbeidet går ut på å sørge for at de finner beviser som støtter dene? Noen ganger virker det som om de ikke trenger bevise noe heller. En av vitenskapsfolkene som er litt vanskelig å bli klok på er den engelske Susan Greenfield. Hun har skrevet mange artikler om hvort farlig teknologi er for barn, spesielt dataspill og sosiale nettverk, men det er mange som etterlyser vitenskapelig dokumentasjon på konklusjonene hennes. Her er en skeptisk artikkel om henne.

Skeptisisme er alltid en sunn holdning for oss som er mottakere av disse konklusjonene. Vi kan ikke godta noe fordi en vitenskapsmann forteller oss det, like lite som vi kan godta noe fordi en prest forteller oss hvordan vi skal leve.

Advertisements

4 thoughts on “Den nye religionen

  1. Særlig innen helse og kosthold opplever jeg en stor skepsis til eksperter og har et generelt inntrykk av at folk ikke er redde for å kritisere; noen ganger reddere for å tro enn å ikke tro på det fagfolk hevder. Nå som hvem-som-helst kan publisere omtrent hva som helst vokser det fram kritikk, skepsis og motargumenter overalt, synes jeg.

    I bunn og grunn tror jeg mennesker søker noe som bekrefter det de ønsker å tro. Vi kan alltids finne en såkalt ekspert som mener noe som passer oss. Dersom vi skal gå dem nærmere i sømmene, krever det gjerne kompetanse og oversikt over et fagfelt det ikke er mulig å få uten å ha utdannelse innen feltet. Og dermed kan det være vanskelig å komme med saklig kritikk som blir tatt seriøst. Ernæringsfeltet er et typisk eksempel der mange snakker høyt, men det er vanskelig å finne den eksperten som har størst troverdighet. Omtrent alle er styrt av noe høyere enn dem selv, vi lever tross alt i en økonomisk virkelighet.

    1. Et bra poeng. Du har nok rett i at det er mer skepsis i helse og ernæring sammenliknet med andre felt.

      Selv opplevde jeg da jeg tok lærerutdanning (avsluttet for 12 år siden) at Jean Piaget fremdeles ble behandlet med respekt og ærbødighet som en autoritet innen pedagogikk. Deler av forskningen hans på utvikling av barn ble gjort på de 3 barna han hadde selv, og det var visst en del å utsette på metodene han brukte på de andre barna han studerte også. Det er sikert mye bra i den kunnskapen Piaget etterlot seg, men jeg blir liksom litt skeptisk når fagfolk fremdeles trekker fram Piaget, uten at de kritiserer metodene hans.

      Jeg er ikke sikker på om hans metoder hadde blitt akseptert som vitenskapelige i dag. Det er vel noe liknende med Freud og psykiatrien. Han startet noe bra, men gjorde også en del rare ting, men det er fremdeles noen som forsvarer hans teorier.

      Vitenskapen skal liksom fjerne tvil og forvirring, men jeg vet ikke om det fungerer. Det hjelper vel ikke akkurat at de nevnte ernæringsekspertene krangler om hva som er sant. Får meg til å undre på hvor vitenskapelige metodene deres er.

      1. Du “må” lese Bjørn Vassnes “Sokrates og sjøpungen”, den ga iallfall meg noen aha-opplevelser og vekket mitt engasjement. Han tar opp temaer knyttet til forskning og forskningsmiljøer, evne til å tåle motstand og kritikk og om hvordan politikk og forskning ofte henger sammen. En nyttig bok for den som tåler å se hullene i samfunnet; hvor det svikter og hvor det er svakt.

  2. Problemet med vitenskapen at den hevder sannheten for evig og alltid. Men her viser det seg at ettersom vitenskapen skrider fram, så finner man nye sannhetet for gamle. Moderne vitenskap er tross alt ikke gammel i menneskesammenheng. Kan det være ca 200 år? Det er mange spørsmål som det ikke er kommet endelig svar på, kanskje ingen. Hvilke sannheter i dag er de samme om hundre år? Eg bære spyr!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s