ER- Real Life in the ER

Det gikk nok litt over stokk og stein da jeg reiste til USA. Jeg hadde spart litt penger, men måtte likevel holde meg til et stramt budsjett, og det var små marginer den morgenen jeg reiste også. Dette var den første mandagen i mars 2001 og en betydelig mengde våt snø hadde falt i løpet av natten, noe som gjorde bilturen til busstajonen ganske problematisk. Det var bare såvidt mammas gamle Audi 80 klarte brasene, men jeg satt heldigvis på kystbussen da den rullet ut av Flotmyr busstasjon klokka 05:45 den morgenen.

Jeg var på det tidspunktet lykkelig uvitende om hvilken risiko jeg tok.  Jeg hadde nemlig ikke ofret helseforsikring en eneste tanke, men det ble klart at det burde jeg ha gjort. Jeg slapp heldigvis alvorlig sykdom under oppholdet mitt der borte, men fant ut etterpå at hvert besøk til legevakten kostet over 1000 dollar for min del. Det tok ikke lang tid før jeg begyndte å bli dårlig. Jeg hadde mye kvalme og generelt ubehag i de 1,5 årene jeg bodde der borte.  Jeg ventet hele tiden på at jeg skulle få diaré eller noe liknende, men ingenting skjedde. Jeg var bare veldig dårlig uten at det forandret seg, hverken til det verre eller bedre. Legene fant ikke ut av det, men jeg mistenker at det var maten som gjorde meg syk, for dette forsvant etter en tid tilbake i Norge.

De har stoffer i maten der som en norsk mage aldri har blitt utsatt for før, så den helnorske magen min fikk seg nok en overraskelse. Det kan ha sammenheng med at amerikanske bønder b.la. forer kveget sitt med hormoner for å stimulere vekst, og etter slakting tilsetter de en rekke andre stoffer som heller ikke er direkte sunne. Derfor er ikke amerikansk kjøtt lovlig i Europa, men selv om jeg ikke var alvorlig syk, var jeg så dårlig at jeg måtte prøve å finne ut av det.  Jeg gjorde det som mange amerikanere uten helseforsikring gjør.  Jeg gikk til universitetssykehuset, for de er forpliktet til å behandle alle.  Du må likevel betale, og to besøk til legevakten kostet meg $ 2000. Little Rock har faktisk seks store sykehus, og alle er pålagt  å behandle en viss andel pasienter uten forsikring, men siden fem av dem ikke gjør det, blir det gjerne mye trafikk til universitetssykehuset,UAMS.

Alle får behandling på UAMS, men det betyr ikke at du kommer i ekspress-køen. Jeg kom først inn til en forundersøkelse hos en såkalt triage-sykepleier. Der blir det avgjort om du kan vente eller om du får komme først i køen. Kvalme og magesmerter hadde nok ikke høy prioritet, så jeg måtte faktisk vente en hel kveld for å komme inn på legevakten. Jeg ventet fra 14 til 19 den første gangen, og inne på legevakten ble det mer venting. Legene gikk fra pasient til pasient, og kom tilbake seinere. Det gikk derfor ytterligere to timer før jeg kunne reise hjem igjen. Jeg måtte tilbake til legevakten allerede uka etter. Jeg spurte etter 5,5 timer om det kom til å ta lang tid, og fikk til svar at jeg nok måtte vente 4-5 timer til.  Da ga jeg opp, men neste morgen kom jeg inn etter bare en halvtime.

Den siste gangen jeg gikk til legevakten var jeg bestemt på at jeg skulle bli til ”the bitter end.” Jeg hadde hatt et uhell og trodde jeg hadde brukket et par tær. Jeg hadde store smerter, men måtte vente fra 18 til 3 på morgenen. Etter et røngtenbilde kunne de konstatere at det ikke var brudd. Grunnen til at det ble så lenge å vente den gangen var at de hadde ekte trauma-tilfeller. I løpet av kvelden rullet ambulansene inn med et hjerteinfarkt og ei gravid kvinne som blødde.

Men en amerikansk legevakt kan ikke sammenliknes med en norsk en. Denne kunne i alle fall ikke det, for det skjedde saker og ting der som neppe er vanlig ved Helse Fonna i alle fall. En god venn av meg fortalte meg om ting som hadde skjedd da han jobbet der, og han overdreiv faktisk ikke. Han hevdet at det skjedde helt merkelige ting når det var fullmåne. En gang han hadde vært på jobb kom det en naken kvinne løpende ned korridoren med sikkerhetsvakter jagende etter med et teppe, som de forgjeves prøvde å  dekke henne med. Hun ropte og det hele var som en scene fra Scrubs.

De får med jevne mellomrom inn ”gang bangers” med skuddskader, og mens legene pøver å redde den stakkars jævelen som skriker og vrir seg i smerte, truer gjerne pasientens ”homies” med å drepe kirurgen hvis kameraten deres dør. Det er godt gjort å skjære med en stø hånd etter det.

Den andre gangen jeg gikk til legevakten, kom det to politimenn inn med en fange i orange fangedrakt. Det var en som sa til meg at det som ofte hadde skjedd når en fange kom til legevakten var at fangen hadde slått en vakt, og at de hadde gitt han så mye juling at en tur til legevakten var nødvendig. Jeg tenkte et øyeblikk på det med fullmåne. Han trengte neppe noen våpen, men jeg la merke til at noen hadde glømt å sette på plass den metalldetektoren som skal stå ved inngangen. Etter at denne fangen hadde blitt geleidet inn, kom det to menn fra sykehusets politistasjon og satte på plass detektoren. Det var litt i seineste laget tenkte jeg, men mannen i ”orange jumpsuit” var heldigvis ikke doktor Lecter.

I og med at det er en politistasjon på sykehuset, slik det er i de fleste amerikanske byer, er ikke dette stedet å gjøre noe ulovlig, men noen ganger skjer det ting som viser at det faktisk er nødvendig med et sykehuspoliti. Dette skjedde en gang da en mann kom til legevakten med et hjerteinfarkt som var forårsaket av Viagra. Han hadde vært sammen med elskerinnen sin da det skjedde, men det virkelige dramaet startet da kona dukket opp med ei steikepanne i hånda. Vi kan vel si det sånn at hun var ganske hardtslående i argumentasjonen sin. Viagra er risikabelt nok, men som de gjerne sier i engelskspåklige land: ”Hell has no fury like a woman scorned.” Det hadde vært litt kjedelig for mannen hvis han overlevde infarktet, men ikke konas vrede. Det gikk jo som det måtte gå, kona ble arrestert. Jeg aner ikke hva som skjedde videre, men vil tro at skillsmisse kanskje var den beste resepten i dette tilfellet.

I motsetning til en gjennomsnittlig legevakt i Norge er det faktisk ganske”livat” på amerikanske legevakter. Siden du først må tilbringe hele kvelden på et venterom er det hyggelig at noen mennesker anstrenger seg for å gjøre ventetiden litt mer interessant. Men det er heldigvis ikke slik at legevakten er den eneste muligheten.  I USA bruker de begrepene in patient og out patient. Den første beyr at du blir innlagt, mens den sistnevnte innebærer at du behandles en annen plass, f.els. på et legekontor. Det ble neste stopp for meg etter at jeg var på legevakten. Jeg ble sendt til UAMS Family Medical Center, og det var rett og slett fastlegen min mens jeg bodde i Little Rock. Det var en grunn til at jeg ikke hadde helseforsikring i USA.  Jeg var blakk som ei kirkemus, men det er absolutt ikke å anbefale å oppholde seg lenge i USA uten forsikring. Samme hvor fornøyelige de lange kveldene på legevakten kan være, så kan det bli en veldig drøy pris.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s