Norske junkies

rosa marshmallows. Det er vel og bra med gluten og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke noe sunnere.
Det er vel og bra med gluten og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke noe sunnere.

Dagbladet skrev i august om en ny undersøkelse som viste at 44 prosent av de spurte var villige til å la deler av olja bli liggende for å spare miljøet. Tidligere undersøkelser har vist at en stor del av befolkningen er motstandere av oljeleting i Lofoten og Vesterålen. Det er før de tenker over konsekvensene.

Leverandørindustrien er naturligvis avhengig av olje, men det er også store tjenesteytende næringer som bygg og anlegg, hotell og restaurant, bankene, butikkene, transport etc. Hvis vi havner i trøbbel er det dessuten oljepengene, og investeringer vi har kunnet gjøre fordi vi har oljepenger, som eventuelt skal hjelpe oss. Vi har ikke en gang startet på den omleggingen som før eller seinere må komme, så jeg tror det er god grunn til å regne med at det vil få konsekvenser for deler av landet.

Det vil også få konsekvenser for de som ikke har helse til å jobbe. Det gjelder ikke bare de som har en diagnose, for selv om mange ikke liker å tenke på det har statistikk fra SSB vist i en årrekke at sysselsettingen for innvandrere fra Asia og Afrika er veldig mye lavere enn for resten av befolkningen. Den prisen vi må betale inkluderer hvor mange vi kan hjelpe.

Det har vært mye bråk de siste dagene etter at regjeringen skal ha økt avgiften på sukker. Den har eksistert siden 1981 og det nye er at den blir mye høyere. Det er en fanesak for Senterpartiet, noe denne sju år gamle artikkelen fra Nettavisen illustrerer. Senterpartiet støttet i 2010 Helsedirektoratet som i en rapport anbefalte høyere sukkeravgift for å oppmuntre til sunnere matvaner. Senterpartiet er blant de som skriker høyest i dag. Det er fordi de ikke liker konsekvensene, nemlig at norske bryggerier, godteriprodusenter og butikker taper på grensehandel.

En avgift kommer ikke til å virke, og det har sannsynligvis ikke noe med at det er mange svenske pushere rett over grensa. Myndighetene har i alle år prøvd å oppdra befolkningen med høye avgifter på drivstoff, tobakk og alkohol, men det virker ikke som at vi har et sunt forhold til noen av disse produktene likevel. Hvis myndighetene vil gjøre noe med folkehelsa bør de gjøre det billigere med de sunnere alternativene. Vi får i disse dager en hel skog av reklame i postkassen. Disse reklamerer for lokkevarer, bl.a. hvetemel.

Nordmenn spiser mye brød, og ifølge offisielle råd kan vi trykke i oss så mye vi orker. Det er fordi vi da får de karbohydratene vi trenger, i tillegg til fiber og vitaminer. Problemet er at vi allerede får i oss mange karbohydrater fra brus, sjokolade, godteri, kjeks, boller, pasta osv. Det er slutt på de tidene da vi hadde et balansert kosthold med en liten utskeielse på lørdag. Det er mange som har lørda hele uka, og da kan en undre seg over hvor mye for mye karbohydrater er. Jeg har alltid vært av den oppfatning at vi har et ansvar selv, samtidig som næringsmiddelindustrien jobber i narkostil med å skape en avhengighet.

Jeg blir syk av melk og gluten og baker stort sett søtsakene selv. Det er mange glutenfrie melblandinger, men de fleste har det til felles at de inneholder stort sett stivelse og lite næring. Jeg blander derfor inn mandel og kokosmel, som inneholder mye protein og fiber. Problemet med å bruke mye av dette melet er at det koster 60-80 kroner for 400 gram, mens hvetemel koster rundt 10 kroner per kg. Helse koster, og hvis vi er villige til å betale dyrt for tobakk og akohol, burde det kanskje være overkommelig å betale for det kroppen trenger. Bortsett fra at avgiftspolitikken aldri har vært en suksess kan vi nok klare oss veldig fint uten brus.

Advertisements

Far-datter samtaler om universet

Et mobilbilde av månen ved Rossabø kirke. Far og datter er enige om at nattehimmelen er langt mer spennende enn en preken.
Et mobilbilde av månen ved Rossabø kirke. Far og datter er enige om at nattehimmelen er langt mer spennende enn en preken.

Jeg skrev nylig om Halloween da vi tente lys på kirkegården. Jeg tenkte i etterkant på faren min, og det slo meg at jeg aldri hadde noen interessante samtaler med han. Jeg var kanskje for barnslig til at vi kunne ha de store samtalene, for det er ingen tvil om at jeg var en “late bloomer.” Jeg kan ikke huske noen i alle fall, men det er tross alt 38 år siden han døde. Jeg var 11 år i 1979, og dattera mi passerte den alderen for ett år siden. Jeg tror både faren min og jeg gikk glipp av noe. Jeg antar at vi kommuniserte, men han hadde så langt jeg kan erindre ikke trangen til å filosofere over de ubesvarte spørsmålene. 

Faren min så ikke opp på himmelen og jeg vet ikke om han spurte seg selv hva som var der ute, eller hva som var Guds plan. Han var mest opptatt av Bibelen og mente kanskje det var nok at han var en del av Guds plan. Jeg liker imidlertid å stille spørsmål og fabulere, og det er en interesse dattera mi har også.

Det er noen som hevder at det er mer mellom himmel og jord enn noen andre steder, og det er der vi henter samtaletema fra. Vi snakker om Syria, om ulv, om kommunens økonomiske prioriteringer, om anime, om dans, om Sørpolen, men framfor alt om universet. Vi er opptatt av hvor fantastisk vårt solsystem er, av multiverser, av de første menneskene som lander på Mars, av teorier om at vi lever i en simulasjon etc.

Det er vanlig å bruke størrelsen på universet som et argument. Tanken er at det må være liv på andre planeter fordi universet er så stort og fordi det er så mange planeter. Logikken går ut på at det ikke gir noen mening for universet å bruke så mye energi på ingenting. Det kan like gjerne være en del av planen at vi skal bruke dette seinere.

Det er lett å glømme det første ordet i science fiction, for denne genren er langt mer enn fiksjon. Den kombinerer vitenskap og dikterkunst for å finne virkelige muligheter. Det som tidligere var science fiction blir gjerne god vitenskap seinere. Etter som det har blitt stadig tydeligere at planeten vår kanskje ikke vil være beboelig like lenge som sola vil brenne (asteroide, krig, økologisk katastrofe, overbefolkning etc) har en rekke forfattere brukt tanken om en reserveplanet. Forfattere som Isaac Asimov, Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Robert Heinlein, Ray Bradbury og Kim Stanley Robinson har skrevet om kolonisering av andre planeter. Arthur Clarke, skrev at “Earth is the cradle of civilization, but one cannot live in a cradle forever.” 

Det er nok dette som ligger bak mye av arbeidet til de ulike romfartsprogrammene. Det er mange som arbeider med å lagre jorda, bl.a. gjennom det globale frøhvelvet på Svalbard. Det er foreløpig ikke mulig, men det er andre som prøver å utvikle tilsvarende hvelv for dyr. Det hjelper ikke å lagre dette her hvis vår egen planet skulle bli truet. Det neste steget blir å lagre det i verdensrommet, og det er nok noe av tanken med å forske på hvordan planter klarer seg på den internasjonale romstasjonen f.eks. Jeg håper dattera mi får se det første TV-programmet fra den permanente Mars-kolonien.

Det er forøvrig mye som er bemerkelsesverdig med vårt eget solsystem. Jupiter er kjempestor og mange av de asteroidene som kunne vært en trussel for oss blir sugd inn av Jupiters tyngdekraft. Vår egen måne gjør kanskje at liv faktisk er mulig her, for det hadde sett veldig annerldes ut på Jorda uten månen. Da hadde vi ikke hatt flo og fjære (der livet faktisk oppstod), samt at dagene hadde vært kortere, og været mye mer dramatisk. Det hadde kanskje vært liv på planeten, hvis det utviklet seg, men det hadde sannsynligvis ikke vært så komplisert som det vi har i dag. Vi har en uvanlig stor måne og det betyr mye for hvordan vi har det her

Det var mye som måtte være perfekt. Vi er akkurat langt nok fra sola, vi har en atmosfære som beskytter oss og et magnetfelt som beskytter atmosfæren og planeten, og en tyngdekraft som er passe stor nok til at mennesker og store dyr kan leve her, og vi har en stabil rotasjon takket være månen, samt at vi har noen planeter spredd rundt omkring.

Johannesevangeliet 14:2-3 er et spesielt facinerende vers: I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik ville jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere med til meg, så dere skal være der jeg er.

Det er sannsynligvis feil å tenke på hus og rom i bokstavelig forstand siden Bibelen gir flere indikasjoner på at vi er huset der Gud oppholder seg, men det er fascinerende å spekulere på andre muligheter. Bibelen sier såvidt jeg vet ikke at verdens ende betyr slutten på menneskene. Verdens ende er ikke menneskehetens ende. Jeg har ikke tro på at vi er bundet til Jorda eller at vi er de eneste intelligente livsformene Gud skapte. Jeg kan imidlertid se for meg at det med tid og stunder blir slutt for denne planeten, og enten det er andre vesener der eller ikke, tror jeg de andre planetene, galaksene og universene er der for oss å bruke.

Jeg er av den oppfatning at hvis det ikke er en del av planen er det heller ikke fysisk mulig for oss å flytte. Det er denne type samtaler jeg har med dattera mi. Det er fascinerende. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

En sunn oppvekst

Med Halloween vel overstått har jeg fått noen påminnelser om hva barn er opptatt av. Jeg fikk som lærer inntrykk av at elever ned til mellomtrinnet var godt vant til filmer med 16 års grense og spill med 18 års grense. Det virker ikke utfra det jeg har fått med meg av ungdomskulturen de siste årene som at det har blitt bedre.

Dattera mi på 12 år kom hjem fra skolen på Halloween og fortalte at de studentene som har hatt praksis på skolen viste dem en episode av Simpsons mens de spiste lunsj. Det var greit med tanke på aldersgrensa, men om de forstod den voksne humoren er en annen sak. Det er ikke det mest graverende eksempelet jeg kjenner til. Da er jeg mer forskrekket over at barn helt ned til 5. klasse ser temmelig grafiske scener i filmer og spill.

Nå har vi bare Netflix, og det er en veldig snill kanal med et veldig dårlig tilbud, men det er likevel viktig å ha noen restriksjoner. Hvis jeg er usikker ser jeg filmene før jeg svarer på om dattera mi får se dem. Jeg vet ikke om barn virkelig har sett dem eller om de bare bløffer, men noen av filmene de snakker om hører absolutt ikke hjemme på barnerommet. Da snakker vi om filmer som Urban Legends: Bloody Mary og Annabelle. Nettstedet commonsensemedia.org anbefaler aldergrense i tre kategorier basert på hva barna, foreldrene og nettstedets eksperter sier. Den sistnevnte satte forøvrig alderen til 17 + på filmen Annabelle.

Jeg så mange skrekkfilmer selv på 80-tallet, men jeg var litt eldre, og filmene var egentlig ikke så veldig skumle. Vi er ganske strenge foreldre på dette området, og har ikke latt dattera vår få se hva som helst. En oppvekst kan være temmelig heftig i dag hvis barna blir eksponert for alt. Jeg er opptatt av sluttsummen, og det er viktig å tenke sunnhet på mange områder. Jeg skrev to innlegg om Halloween og døden nylig på den andre bloggen min. Jeg skriver hovedsakelig om autisme og nonverbale lærevansker på John Olavs skriveloft, og poenget mitt i Halloween på spekteret og Om å takle døden var nettopp et sunt liv. Vi omgir oss med døden. Den er en del av livet og alle barn opplever at noen i familien dør. Det er også noen barn som opplever å bli alvorlig syke selv, men vi snakker likevel lite om døden, bortsett fra at den er en viktig del av underholdningen vår. Det gjør kanskje at mange får et rart forhold til døden.

Jeg har fokusert mye på kosthold på “autismebloggen”, for det er en viktig del av å fungere. Det er ikke bare fordi usunne vaner kan gi oss hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft, men fordi det som skjer i tarmen påvirker hjernen. Vi prøver derfor å holde igjen på sukker og fargestoffer, for i tillegg til at disse ikke tilfører kroppen noen av de viktige næringsstoffene vi trenger, kan de påvirke atferden og sinnstilstanden vår. En banan sørger f.eks. for at barnet får i seg en betydelig del av dagsbehovet for fiber, vitamin C og B6, kalium og magnesium. Det gjør ikke jelly beans e.l.

Jeg jobbet et semester på en skole i Vest-Telemark som hadde hadde et prisverdig prosjekt. De mente det var viktig med sunn mat, og hadde mistanke om at en del elever ikke spiste frokost, samt at lunsjen deres ikke var spesielt sunn. De tok derfor 250 000 kroner av sitt eget budsjett for å gi elevene gratis lunsj. Det ga mindre penger til å drive skole, men de klarte det. Jeg vet ikke om det var tilfeldig eller ikke, men de elevene de hadde det året var i alle fall bemerkelsesverdig rolige.

Jeg hadde som lærer på ungdomsskoler og videregående skoler et inntrykk av at det var en sammenheng mellom kosthold, søvn, atferd og konsentrasjon. Jeg hadde bl.a. noen elever som hadde blitt grundig testet på BUP uten at de fikk noen diagnoser, men de hadde større utfordringer enn noen av de ADHD-elevene jeg har undervist. Jeg vet ikke om kosthold og søvn kan forklare alt, men jeg tror i alle fall det er en delforklaring.

Det er en gammel regel som sier at åtte år gamle barn bør legge seg klokka åtte, og at en forskyver leggetida med 15 minutter for hvert år etter dette. Da blir leggetida mellom 21:15 og 22:45 for 13-19 åringer, men noen vil nok ha behov for 10 timers søvn. Helseinformatikk anbefaler forøvrig minimum ni timers søvn for tenåringer, så noen vil nok ha behov for å legge seg allerede klokka 21, selv på videregående skole.

Jeg tror nok ikke det skjer.

Hvordan snakke med barn om døden? (Kreftforeningen)

Taushetsplikt og barnevernet

Tenk deg at ei jente på under 14 år ber om en fortrolig samtale. Hun forteller i denne samtalen at hun er gravid etter å ha møtt en 18 år gammel mann på en fest. Hun ber deg om å holde det hemmelig fordi hun er redd for konsekvensene hvis det blir kjent.

I en annen sak ber en 15 år gammel gutt om å få snakke med deg. Han er bekymret for en kamerat som har blitt stille og innesluttet i det siste. Kameraten dropper ofte treningen og møter ikke opp til avtaler. Han har det vanskelig hjemme og har sett faren sparke og slå mora flere ganger. Gutten ber om at du ikke forteller det til noen fordi han er redd for hvilke konsekvenser det kan få.

Dette er to tenkte situasjoner fra Kjartan Leer-Salvesens doktoravhandling På tilliten løs? Avhandlingen hevder at prester tolker taushetsplikten som så absolutt at alvorlige saker ikke blir meldt videre. Taushetsplikt er en plikt en har til å hindre at andre får kjennskap til bestemte opplysninger. Yrkesgrupper som helsepersonell, prester, advokater, offentlig ansatte og forsvarspersonell er ved lov pålagt taushetsplikt (straffeloven § 209-211 og forvaltningsloven). Kirka blir stort sett drevet av frivillige, f.eks. de samtalegruppene for menesker i sorg og vanskelige livssituasjoner som Den norske kirke i Haugesund tilbyr. Dette er et tilbud for voksne, men er taushetsplikten like absolutt når det gjelder barn?

Det er to etater en kan melde til når det gjelder barn, politiet eller barnevernet. Avvergeplikten i straffelovens § 196 tilsier at en må melde det til politiet, men en kan sende en bekymringsmelding til barnevernet ved mindre alvorlige hendelser. Dette er to av sikkerhetsnettene som skal hindre skadelige oppvekstvilkår, men etter at stat og kirke skilte lag har ikke kirkelig ansatte lenger meldeplikt til barnevernet. De har bare avvergeplikten å forholde seg til i dag.

Illustrasjonsfoto. To som snakker sammen. Når skal en gå videre med opplysninger som kanskje har vært innom 3.-4 ledd?
Når skal en gå videre med opplysninger som kanskje har vært innom 3.-4 ledd?

Forholdet mellom taushetsplikt og avvergeplikt er viktig å diskutere, men det er flere problematiske ting Salvesen kanskje ikke tar hensyn til når han anbefaler en lavere terskel for å melde til barnevernet. Statistikk fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) viser at sannsynligheten for at innvandrere skal bli meldt til barnevernet er langt høyere sammenliknet med norske barn (tallene for 2016: 81 pr. 1000 innvandrerbarn, 64 pr. 1000 norskfødte med innvandrerforeldre og 38 pr. 1000 barn i den øvrige befolkningen).

Jeg leste nylig om en sak der en lærer sendte bekymringsmelding til barnevernet p.g.a. utagerende oppførsel. Elevens foreldre kom opprinnelig fra Somalia, og læreren konkluderte med at barnet stod i fare for å bli mishandlet eller kjønnslemlestet. Læreren hadde ikke noe annet bevis enn at hun mente det var vanlig i Somalia. Les mer på hjemmesida til Likestillings,- og diskrimineringsombudet.

Det er også mye som tyder på at det er lettere å melde foreldre til barnevernet hvis de har lav inntekt eller velger å leve litt mer alternativt enn mange andre, så en bekymring er langt fra alltid reell. Mange bekymringsmeldinger er likevel legitime, også i noen tilfeller der det ikke var noen grunn til å mistenke foreldrene. Det er fordi melderen kan ha misforstått situasjonen. Det er heller ingen tvil om at noen bekymringsmeldinger er falske, og da blir faktisk bekymringsmeldingen et våpen. Det ligger et stort ansvar på den som melder til barnevernet. Det får store konsekvenser hvis en forholder seg taus, og det faktisk viste seg at det var grunn til bekymring. Det kan være like ødeleggende å gå videre med en bekymring det ikke var noe grunnlag for. Advokaten Ole Gramstad Jensen sa det treffende:” En legemsfornærmelse forårsaker en smerte som går over, men en ærekrenkelse kan sitte i hele livet.”

Helsepersonell, prester o.l. har en opplysningsplikt til barnevernet, men den er ikke uten begrensninger. En kan bruke formuleringen “har grunn til å tro” hvis det er en sterk mistanke om mishandling eller sterk omsorgssvikt, men hvis en har en mer generell bekymring for barnets omsorgssituasjon gjelder faktisk ikke opplysningsplikten. Da må en ha samtykke fra foreldrene for å melde til barnevernet.

Psykologer trenger ikke dokumentere mistankene sine. En kan da undre seg over hva som ligger i mistanke eller bekymring. Jeg vil hevde at psykologi er en upresis vitenskap med et upresist språk. Kan det rett og slett hende at psykologens følelser den dagen blir den avgjørende tunga på vektskåla? Det er også et poeng at mange har tillit til at ansatte i barnevernet tar den beste avgjørelsen, selv om de i mange tilfeller må overlate avgjørelsen til andre. 

Jeg er ikke ute etter å hudflette noen, men prøver å se Salvesens krav om lavere terskel fra ei annen side. Jeg sier ikke at det er lett. Det har alltid vært et dilemma om en skal melde fra til barnevernet eller ikke, men en bør også tenke seg nøye om, spesielt hvis en får opplysningene fra noen andre, for det er store muligheter for at melderen faktisk bryter loven. Det er mange som misforstår situasjoner eller rett og slett lyger, og en melding kan forandre seg hvis den har vært innom flere personer. Det er for enkelt å si at prester, lærere o.l. skal melde alt, at de bare har ansvar for å melde, mens det er barnevernets ansvar å finne ut om det stemmer. Det er en feig holdning.

Hvis du hadde blitt anklagd for noe tror jeg nok du hadde foretrukket at det var fakta og ikke følelser, ubevisste fordommer eller spekulasjoner som avgjorde. Disse holdningene, enten vi er bevisst dem eller ikke, kan styre ordvalget og språket i en rapport, noe som kan få de som leser dette seinere til å fortsette det som i beste fall er unøyaktigheter. Som jeg sa, du må være veldig sikker.

Fagdag om taushetsplikt i Rossabø kirke
Grenser for bekymring

Les heller boka

Grass av Sheri Teper. Jeg leser for tiden en av de moderne science fiction-klassikerne. Sheri Tepper omtales gjerne som Eco-Feminist, hun skriver godt og langt, men filmen hadde nok vært en veldig annerledes opplevelse.
Jeg leser for tiden en av de moderne science fiction-klassikerne. Sheri Tepper omtales gjerne som Eco-Feminist, hun skriver godt og langt, men filmen hadde nok vært en veldig annerledes opplevelse.

Jeg er en stor Margaret Atwood-fan og fikk derfor noen forventninger da jeg for noen dager siden oppdaget at Netflix hadde lagt til serien Alias Grace. Jeg har til gode å lese en Margaret Atwood roman eller novelle jeg ikke likte, og hvis Netflix har gjort en god jobb kan det bli en god TV-opplevelse også. Noen vil kanskje hevde at jeg kommuniserer en viss arroganse, og de har kanskje rett, men den personlige meningen til en anmelder betyr ingenting sammenliknet med min egen. Det er i det hele tatt uinteressant hva andre mener om film og litteratur. Dagbladet trillet en terning og fikk seks øyne, men de omtalte Alias Grace som Margaret Atwoods Netflix serie. Det får det til å høres ut som at den kanadiske forfatteren har vært direkte involvert, f.eks. gjennom å skrive et manuskript for produksjonsselskapet eller å produsere serien, men jeg tror ikke hun har vært delaktig. Det er ikke sånn det fungerer. Dette er altså ikke Atwoods serie, men en manusforfatters og regissørs tolkning og tilrettelegging.

Det er et poeng fordi det virker som at mange setter likhetstegn mellom bok og film. De blir alltid sammenliknet og hvis en var begeistret for boka blir gjerne filmen en liten nedtur. Noen av den harde kjernen ser film med lupe og leter etter feil. Det er nesten som at de er ute av stand til å sette pris på filmen. Harry Potter er bare en av mange filmer som har fjernet figurer og situasjoner fra bøkene, og lagt til nye. Det fungerer ikke alltid, og det fører noen ganger til at en må forandre på flere ting for å få ting til å gå opp.

En regissør tolker boka, og ulike lesere kan ha veldig ulik opplevelse av boka. Filmskaperen kan velge å fokusere på helt andre ting enn forfatteren, og det kan være vanskelig å formidle det samme visuelt som boka gjør. En film skal gjerne komme til dramatikken raskest mulig, og The Shining blir ofte brukt som et eksempel. Jack Nicholsons figur skulle miste forstanden gradvis, men det er kanskje ikke overbevisende at det skjer nesten over natta i filmen. Med et annet fokus kunne regissøren ha beskrevet den smertefulle veien inn i galskap.

Jeg satte pris på Netflix-serien Anne with an E, men den hadde noen store mangler. Regissøren hadde forandret litt vel mye på Lucy Maud Montgomerys bøker (handlingen er fra 1876-1905, men bøkene ble utgitt i 1908-1939). Jeg synes Anne Shirley i de opprinnelige bøkene er en god rollemodell og helt for jenter, men denne serien hadde blandet inn moderne feminisme. Jeg vet ikke hva som var hensikten, men i iveren etter å framstå som feminister synes jeg rollefigurene og historien mistet mye. Jeg likte likevel å se serien sammen med dattera mi, men jeg skal også vise henne serien som Kevin Sullivan regisserte på midten av 1980-tallet. Den gjorde en bedre jobb.

Begrunnet frykt

Jeg har lest og sett science fiction siden barndommen og AI er kanskje det vanligste emnet. Det har fascinert og skremt forfattere som har tenkt på mulighetene, mens mange av de som forsker på kunstig intelligens smiler av dette i dag. Det gir kanskje grunn til uro.

Stephen Hawking er en av mange akademikere som har advart mot de negative konsekvensene. Tenk deg at vi med tid og stunder urvikler AI som er som oss på nesten alle måter. De ser ut som oss, og de gjør alle de tingene mennesker gjør. De er i realiteten en ny livsform. Det som vil skille oss er at de vil være raskere, og på mange måter overlegne. Hvis maskiner automatisk kan lagre informasjon mens vi må jobbe hardt over tid for å pugge, og dette er informasjon det kan være vanskelig for mennesker å hente fram på kort varsel mange år seinere, hvorfor skal selvbevisste roboter fortsette å ta ordrer fra oss? Det vil jo være åpenbart at de kan klare seg bedre uten en sjef som begrenser dem. Hvis de vil gjøre det som er best for mennsker er det kanskje logisk for dem at langsomme mennesker ikke skal ta avgjørelser.

De som er mer optimistiske mener at mennesket vil ha kontroll over teknologien lenge nok til at vi finner nye løsninger. Vi tror vi kan kontrollere alt, inkludert oss selv, men det er mange eksempler på at vi har feilet. Olje, kjernekraft og kjemikalier er fantastiske ressurser så lenge vi har kontroll, men vi får med jevne mellomrom en Tsjernobyl, Exxon Valdez, Tokalmura, Fukushima, Minamata sykdom (utslipp av kvikksølv) og Three Mile Island. Dette er katastrofer der en kanskje kan la tvilen komme tiltalte til gode. De  ansvarlige kan kanskje gjemme seg bak uttalelser som at de ikke visste eller at dette skulle ikke skje. Jeg er sterkt uenig i det, for det kan ikke ha vært mye tvil om hvilke konsekvenser et utslipp ville ha. Det har i tillegg vært noen saker der en visste veldig godt.

Love Canal er en av de største miljøkatastrofene i USA. Et kjemikalieselskap i Niagara Falls fikk tillatelse til å dumpe kjemisk avfall der på 1940 og 50-tallet, og dette ble seinere dekket til med leire for å hindre lekkasje. Det ble etter hvert bygget hundrevis av hus og en skole der, men det tok ikke lang tid før dette avfallet dukket opp i hager og kjellere. Noe tilsvarende skjedde i Jacksonville, Arkansas, kjent som Vertac. Selskaper som produserte sprøytemidler fikk dumpe gift. Det tok 10 år å rydde, men om de fikk med seg alt er en annen sak.

Aralsjøen var en gang verdens fjerde største innsjø, men det meste har tørket inn i dag. En kan derfor se rustne trålere midt i ørkenen. Dette skjedde fordi den sovjetiske regjeringen bestemte i 1918 at de to elvene som munnet ut i innsjøen skulle avledes for dyrking av bl.a. ris og bomull i ørkenen. Det er dessuten mange ulike problemstillinger knyttet til overfiske og tungmetaller i havet over hele verden.

Picher i Oklahoma var en liten by som ble bygget i forbinelse med at dette ble senteret for bly og zinkproduksjon i USA. Det var på det mest hektiske 14 000 gruvearbeidere og 4000 i andre gruvedriftstjenester ifølge en artikkel på Wikipedia. Det bor ingen der i dag, og oppryddingsarbeidet ble avsluttet fordi byen ble vurdert som for giftig.

Den amerikanske geokjemikeren Clair Peterson oppdaget på midten av 1960-tallet at blyinnholdet hadde økt i naturen, og at dette ble tatt opp i maten vi spiste. Han mente dette kom fra bensin som ble tilsatt bly, men ble kraftig motarbeidet av forskere som jobbet for industrien. Det viste seg at han hadde rett, men det tok veldig mange år før bly ble fjernet fra bensin, maling og hermetikkbokser.

Jeg kommer alltid til å forbinde Union Carbide med India. Denne sprøytemiddelfabrikken slapp ut flere tonn av en giftgass i 1984. Katastrofen drepte nesten 4 000 den første dagen, men ifølge en artikkel på nbcnews.com steg dødstallet til 15 000 over flere år. Les mer.

Dette er bare noe av mange eksempler på at den kontrollen mennesker kanskje tror de har ikke alltid er så sterk. Vi tror vi skal hindre ulykker, men det skjer likevel gang på gang. Vi har i det siste sett at Nord-Korea har fått atomvåpen etter at verden har prøvd å hindre det. Verden har tidligere ikke klart å hindre at Israel, Pakistan og India fikk atomvåpen. Hvordan skal vi tvinge verden til å ha den kontrollen med AI vi mener er rett?

Jeg har derfor ikke problem med å forstå Stephen Hawkings siste advarsel. Nyhetskanalen CNBC skrev for to dager siden om en kommentar han gjorde på Web Summit technology conference i Lisboa. Det handler om hvor oppmerksom vi er på faren, men vi har sett mange eksempler på at mennesker ikke ønsker å være oppmerksomme.

Mange språk har lånt det greske ordet hybris (hubris på engelsk), som i utgangspunktet betydde at mennesket overskred de grensene gudene hadde satt for menneskelige handlinger (bokmålsordboka). Vi kan også kalle det arroganse, innbilskhet, hovmod, stolthet, forfengelighet, selvhøytidelighet, pompøsitet, overlegenhet bare for å nevne noen synonymer. Det er ikke en veldig smigrende beskrivelse av oss mennesker, men det er nok dekkende.

Det har vært en del overskrifter om AI i norske aviser også i det siste, og de fleste ekspertene sier at vi ikke har noe å bekymre oss for. Det er et engelsk uttrykk som kanskje ikke stemmer i alle situasjoner, men jeg tror mennesker har en tendens til å gjenta seg: The best predictor of future behaviour is past behaviour. Det er en fare for at vi rett og slett er oss selv. Hvordan skal vi unngå det i framtida?

Jeg er ikke sikker på hvor mye som er forhåndsprogrammert i denne samtalen, og dermed en ren avspilling. Jeg vil tro det er mest det siste, men det viser litt av hva det blir jobbet med i industrien:

En moralsk justering

En plakat fra det amerikanske forsvaret. Tegning av ei kvinne, kylling og rev med teksten Cppl name for women? The cold fact: They are not!
En plakat fra det amerikanske forsvaret. Kilde: Wikimedia Commons

Skuespilleren Alyssa Milano startet emneknaggen #metoo på Twitter, og oppfordret med det alle som har opplevd seksuelle overgrep eller trakassering til å fortelle det på Twitter. Det har resultert i en rekke avsløringer i media.

VG hadde en sak i går som illustrererte noe av problemet. Kampanjen gikk hardt ut over den svenske avisa Aftonbladet, der en spaltist og en tidligere sjef har blitt anklaget for overgrep. Jeg la spesielt merke til en uttalelse fra stedfortredende sjefredaktør Lena Mellin. Hun fikk spørsmål om hva hun mente om det kvinnene hadde sagt i de to sakene, og svarte at hun trodde det var noe i det, for de kunne ikke alle være løgnere. Det skjer dessverre at noen kommer med falske anklager og det rammer mange ofre som kanskje ikke blir trodd.

Det kan virke som at media og TV/film-industrien er spesielt utsatt, noe som kanskje har sammenheng med at det er mange kortvarige kontrakter der. Det er dessuten vanlig med noen få som har høy status og som derfor blir vurdert som viktige for bedriften. Hvis ofrene forteller sjefen om det uten at noe blir gjort, og politiet henlegger saken, er det sannsynligvis ikke stort ofrene kan gjøre. Da har vi et samfunn der overgripere vinner. Det er forøvrig ikke overraskende at overgripere søker mot yrker der mulighetene for å finne ofre er størst, og sjansen for å bli tatt minst. Det som skjer nå viser hvor viktig det er å etterforske skikkelig. Det er flott at Kevin Spacey ble avslørt, men jeg har vanskelig for å tro at dette kom som et sjokk for de han har arbeidet sammen med.

Jeg har skrevet om Corey Feldman tidligere. Han var en av barnestjernene på 1980-tallet, og meldte det til politiet da han ble voldtatt. Det er andre som også har meldt om pedofili i Hollywood, men ingenting har skjedd. Alyssa Milanos kampanje har gitt noen resultater, men det er bare enkelte overgripere som har blitt avslørt. Problemet er sannsynligvis mye større. Det inkluderer kanskje nettverk og mennesker med makt som vet om hva som foregår uten at de gjør noe for å stoppe det. Corey Feldmann har lansert en kampanje der han vil avsløre den mørke sida av Hollywood. Han samler inn penger til en dokumentarfilm, og jeg tror han lykkes, for han har så langt fått inn $ 200 000. Les mer på Indiegogo.

Dette er også en mulighet til å lære. Vet du hva seksuell trakassering er? Fafo-rapporten Seksuell trakassering i arbeidslivet deler definisjonen inn i verbal, ikke-verbal og fysisk trakassering. Jeg jobbet på en attføringsbedrift i Telemark for noen år siden, og det daglige morgenmøtet inneholdt mange eksempler på vitser og kommentarer med seksuelt innhold. Jeg har ikke vært på ett eneste verksted som ikke hadde bilder av svært lettkledde kvinner. Dette er nesten forventet, og jeg har sett flere kalendere fra verktøyprodusenter som like gjerne kunne ha vært reklame for Playboy. Det er en del som ikke ser på dette som et problem, og det er derfor lite forandrer seg.

Jeg har inntrykk av bilder og/eller seksuelle hentydninger og kommentarer om kropp og utseende er vanlig på mannsdominerte arbeidsplasser. Jeg fikk et innblikk i den verden allerede da jeg hadde arbeidsuke på ungdomsskolen, ikke minst i militæret, og da jeg etter førstegangstjenesten tok mange strøjobber. Jeg tenkte at hvis jeg synes mange gikk langt over streken for akseptabel atferd, hvordan var det for kvinnelig ansatte?

Arbeidsplasser er også kjent for påminnelser av typen mora di jobber ikke her, tørk av benken etter deg eller sett inn oppvasken. Jeg så en gang en liten plakat med teksten: “Husk å kople inn hjernen før du åpner munnen.” Den var ikke dum. Det er mange påminnelser som burde være unødvendige, og noen ganger er det bare sanksjoner som fungerer. Noen reagerer kanskje på at journalister får sparken etter anklager det ikke er mulig å bevise mange år seinere, men dette hadde ikke skjedd hvis samfunnet tok dette alvorlig. Hvis trakassering og voldtekt hadde blitt slått ned på hadde det sannsynligvis vært mindre av det.

Det er forøvrig mange historier som aldri blir nevnt i sosiale medier. Det er mye krig, fattigdom og internt fordrevne mennesker i Asia og Afrika. Det var f.eks. få som tenkte over at da vi oppmuntret syriske flyktninger til å reise gjennom hele Europa istedet for at vi hentet dem fra leire i Syrias naboland, utsatte vi dem for store farer. Det er mange som har blitt voldtatt eller forsvunnet på veien.

Økonominyhetene liker å snakke om nedgang i olje/aksjemarkedet som en naturlig justering. Vi trenger kanskje en moralsk justering også? Jeg tror vi trenger en kraftig en, og kanskje noe langt mer dramatisk.