Den nye fryktkulturen

Kvinne med munnen lukket med stifter. Vi kan gå frå en taushetskultur til en annen. Illustrasjon: Pixabay.
Vi kan gå frå en taushetskultur til en annen. Illustrasjon: Pixabay.

Arbeidsminister Anniken Hauglie og Likestillingsminister Solveig Horne krever i et intervju i VG at arbeidsgivere tar seksuell trakassering på alvor. De hevder samtidig at #metoo-kampanjen ikke handler om “fintfølende kvinnfolk som sutrer.”

De har rett på begge punkt. Den kraftige motreaksjonen kommer fordi det er ingen som har prøvd å ordne opp i det som alle vet har vært en ukultur lenge. Det sier sannsynligvis noe om at vi fremdeles er en mannsdominert kultur der frykten for hevn stopper mange i å varsle om ting de ser og opplever. Vi ser kanskje resultatet av at dette er i ferd med å forandre seg, men en kan likevel spørre seg om det vil gå for langt, og at det endelige resultatet blir verre for kvinner.

Netflix sparket nylig skuespilleren Danny Masterson fra serien The Ranch (noen vil også huske han som Steven Hyde fra That 70’s Show) etter at fire kvinner skal ha anklaget han for seksuelle overgrep. George Takei, kjent fra den originale Star Trek-serien fra 1960-tallet, samt Star Trek-spillefilmene med den samme besetningen, ble nylig anklaget for å ha befølt en mannlig modell i 1981. Vi snakker altså om en enkelthendelse som skal ha skjedd for 36 år siden. Ed Westwick, kjent fra Gossip Girl, har blitt anklaget for tre tilfeller av seksuell trakassering. Han er også med i et par BBC-serier som de nå har utsatt p.g.a. disse anklagene. Davy Wathne sa opp jobben i TV2 etter at han kanskje hadde fått sparken likevel. Kanalen jobbet med å undersøke flere varsler som gikk på den røffe tonen hans, som noen har opplevd som trakasserende. Det skal også ha vært en sexistisk undertone i språket hans.

Det er få som tviler på at store navn som Weinstein og Kevin Spacey fortjener det overgrepsstempelet de har fått de siste ukene, men det begynner å bli en del saker der en anklage er nok til å bli sparket og ødelegge et rykte. Det er mulig det styrker saken hvis det er flere anklager mot samme person, men  det skal bare én falsk anklage til for at alle taper troverdighet. Vi vet at dette skjer, noe både politi og barnevern kan bekrefte. Jeg sier ikke at det har skjedd i disse tilfellene, men det er mange eksempler på at ønsket om hevn, om å skade noen, eller å oppnå en eller annen fordel har motivert noen til å framsette falske anklager.

Det er greit i de sakene der den anklagede innrømmer skyld, men når vi snakker om hendelser det er umulig å forsvare seg mot bør vi være varsomme med å trekke raske slutninger. Jeg tviler ikke på at #metoo har gjort mye godt, men det er også et stort potensiale for å misbruke kampanjen, samme hvor ærlig den var i utgangspunktet.

Jeg har som tidligere lærer sett noen paralleller. Stjørdal kommune ble dømt til å betale en halv million kroner etter at en lærer hadde blitt usaklig oppsagt. Dommen er interessant fordi den slår fast at de vanskelige arbeidsforholdene var arbeidsgiverens ansvar, og hvis det er en del av grunnlaget for oppsigelsen at arbeidstakeren ikke var egnet til jobben, må dette dokumenteres veldig godt. Les mer.

Adressa rapporterte om den samme saken under overskriften Lærer i Stjørdal mistet jobben fordi elevene mente hun var sint og sur. Det er mange av den type saker i skoleverket. Jeg opplevde forøvrig som lærer at noen skoler hadde kontrakter på ett år, og en måtte søke for hvert år. Det var dermed lett å kvitte seg med folk rektoren, elevene eller foreldrene ikke likte. Den type ting skjer faktisk på små steder der innflyttere kan være i en utsatt posisjon. Jeg jobbet på en skole for mange år siden der en del elever og foreldre var fiendtlig innstilt til skolen, og det gikk sågar rykter om en hemmelig Facebook gruppe der de skal ha diskutert hevnaksjoner mot skolen generelt og mot spesifikke lærere. Jeg kan se for meg at noen bruker falske anklager som et våpen, og det skjedde også ting på den skolen som sannsynligvis var framprovosert.

Jeg mener derfor det kan være uheldig når TV-kanaler sparker ansatte uten bevis eller når anklagede gir seg uten kamp. Det kan gjøre det lettere for andre å lykkes med falske anklager, enten det var falske eller ekte anklager denne gangen. Vi kan gå fra et samfunn der mange levde i frykt for å rapportere om virkelige overgrep fordi de var redd for å miste jobben, til et samfunn der vi ikke tør å snakke med noen i noen sammenheng uten at vi sørger for å ha vitner til stede. Det virker ikke som en forbedring.

Advertisements

Den olympiske filosofien er død

Frimerke fra 1972 OL. Lekene som skulle rette på inntrykket fra "Nazist-lekene" i 1936 ble veldig politisk. Foto: Wikimedia Commons
Lekene som skulle rette på inntrykket fra “Nazist-lekene” i 1936 ble veldig politisk. Foto: Wikimedia Commons

Olympiske leker er et arrangement blottet for politikk, for det er noe som aldri har vært en del av idretten i den vestlige verden. Det er den oppleste og vedtatte sannheten, og det er derfor ingen som diskuterer den, eller kanskje ingen diskuterer den fordi alle vet at det er en løgn?

Det er mange eksempler, men München 1972 er kanskje det verste. Palestinske terrorister drepte ni israelske utøvere, og i en minnemarkering seinere ville arrangøren heise alle landenes flagg på halv stang, men ti arabiske land ville ikke ære de drepte jødene. De krevde at deres flagg skulle heises helt til toppen, og den olympiske komiteen godtok det kravet. Det var ikke slutt på kontroversene, for en nasjonal kampanje under OL i London 2012 fikk ikke medhold i ønsket om ett minutts stillhet for å ære ofrene fra 1972. De minnet derimot ofrene fra et terrorangrep i London i 2005. Ofrene fra 1972 ble likevel hedret fire år seinere i Brasil.

Jeg tviler ikke på at det foregår storstilt doping i Russland, som i mange andre land. USA er f.eks. kjent for at de i mange år hadde et veldig avslappet forhold til doping i store nasjonale ligaer som NFL, MLB og NBA. Sprintøvelsene i friidrett er også viktige for USA, og utøvere som Justin Gatlin, Tyson Gay, Marion Jones og Kelli White har testet positivt. To av de største stjernene på 1980-tallet, Florence Griffith Joyner og Jackie Joyner Kersee, testet aldri positivt for doping, men det har vært sterke mistanker og anklager, bl.a. fra Victor Conte. Han grunnla BALCO, et selskap som produserte anabole steroider, og solgte det til profesjonelle idrettsutøvere. Les om det i Japan Times (engelsk tekst). Det skulle til sammenlikning mange års kritiske spørsmål til for å avsløre Lance Armstrong, og en kan undre seg over hvor mye en hadde funnet i USA hvis alle ble gjenstand for en tilsvarende mistenksomhet.

Når vi nå ser at VG omtaler Russland som det største sviket mot idretten, og at russiske utøvere som kan bevise at de er rene (kan noen egentlig det?) må konkurrere under et nøytralt flagg, kan vi ikke gjøre annet enn å se dette som en del av Russiagate. Trump har blitt etterforsket siden før han flyttet inn i Det hvite hus, men vi har så langt ikke mer enn ville anklager, og en erklæring om at TV-kanalen Russia Today er en del av Putins propagandamaskin. Alt er Russlands feil for tiden. John McCain har sågar tatt til orde for at Russland skal miste fotball VM, selv om det ikke virker å være en spesiell grunn til det. Hvorfor er det så viktig for en amerikansk politiker at Russland ikke får arrangere et mesterskap de færreste amerikanere bryr seg om?

Det er interessant at dette kommer fra landet som har frigjort Afghanistan, Libya, Irak , og som hevder at de prøver å gjøre det samme i Syria og Nord-Korea. Mange boikottet OL i Moskva i 1980 som en protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, selv om det egentlig var en krig mellom to koalisjoner. Afghanske myndigheter hadde støtte fra bl.a. Soviet, India, Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia, mens den afghanske opposisjonen ble støttet av bl.a. USA, Vest-Tyskland, Saudi Arabia, Canada og Kina. Det er sågar de som hevder at USA ikke var helt uskyldige når det gjelder hvordan krigen startet. Det er i alle fall ikke veldig opplagt hvem som hadde mest rett, men det er noe med at seierherrene skriver historiebøkene.

Det blir uansett for dumt å si at det er kommunister og diktatorer som bruker idrett som propaganda, mens vi andre bare strekker oss etter idrettens idealer. Det høres flott ut når det olympiske charter sier at “målet er å bygge opp økt forståelse mellom mennesker og derved bidra til å skape en bedre og mer fredelig verden.” Det kan se ut til at russiske utøvere, enten de er rene eller ikke, bare blir godtatt hvis de ikke bærer det russiske flagget. Det virker ikke som en veldig olympisk tanke. Jeg tror ikke vi har så mye mer å være stolte over at vi kan støtte de olympiske idealene med noen form for troverdighet.

Hylekoret synger jula inn

Det fantastiske juletreet i Bodø sentrum. Naturen og treet er dramatisk vakkert, og noe langt mer enn koselig dekorasjon. Det er fint med lys i den mørke årstida, men jeg trenger noe mer enn bare elektrisitet.
Det fantastiske juletreet i Bodø sentrum. Naturen og treet er dramatisk vakkert, og noe langt mer enn koselig dekorasjon. Det er fint med lys i den mørke årstida, men jeg trenger noe mer enn bare elektrisitet.

Det er nesten vondt å se på. Vi er en sulteforet nasjon, et beinrangel. Vi er et folk uten kultur og prinsipper, og det er tegn som tyder på at vi er i ferd med å gi opp.

Det sier vel det meste at det norske hylekontoret representerer kontinuiteten i det moderne Norge. Vi er et fantastisk sammensurium av internasjonale impulser. Vi ser det ikke tydeligere enn ved juletider, bortsett fra at vi ikke ser det. Vi har en rekke tradisjoner som minner om en felles global tradisjon. Vi har f.eks. tradisjoner som er til forveksling lik Samhain, den keltiske festen vi kjenner bedre som Halloween. Vi hadde også offerfesten juleblot (12. Januar på primstaven). Dette var midtvinters da landet var på det kaldeste, men det er uklart hva nordmenn feiret da. De vanligste teoriene peker ut Sola, fruktbarhetsgudinnen Frøy, og de døde som gjenstand for denne kultusen.

Det er fascinerende, for dette minner om tradisjoner fra fjernere himmelstrøk. Det virker å være spesifikke ting vi er forhåndsprogrammert til å gjøre. De fleste samfunn har en form for guddom, ekteskap, et nært forhold til naturen og de dyrene vi lever av, og en form for begravelse/respekt for de døde, samt en forestilling om det gode og onde. Vi hadde derfor mye av dette, og de som hevder at før-kristen kultur er det samme som anti-kristen, satanisk eller okkultisk vet ikke hva de snakker om. Det er hedensk, som bare betyr at det var en gammel religion, og det forteller meg som kristen at mennesker hadde et slags instinkt eller håp om at livet kunne være mer enn vi kan se. Det er kanskje derfor det ikke finnes noen reelle ateister.

Jeg tror vi er sulteforet fordi hylekoret har for vane å synge i oktober. Det starter tidlig i måneden, kanskje allerede i september da den første julemarsipanen og julebrusen er på plass i butikkene. Deretter er det Halloween, før koret vender oppmerksomheten tilbake til jul. Det har skjedd noe bemerkelsesverdig i år. Det er vel mer presist å si at det ikke har skjedd. Det var ingen som skrek høylytt om at Halloween er unorsk eller at handelsstanden stjal jula. Det var ingen som tok til orde for å ta jula tilbake. Det er foreløpig ingen som har sagt at kirka stjal jula heller.

Det er ikke for seint. Hylekoret kan fremdeles komme ut av dette med litt ære og troverdighet i behold. Det kan velge å hoppe over advent og kristen jul, og heller samle seg rundt bålet i midten av januar, men det jeg ser mye av er mennesker som er så desperate etter et lysglimt at de starter jul tidliger og tidligere for hvert år. Jeg har allerede sett noen juletrær gjennom enkelte stuevinduer her i Haugesund, og jeg har inntrykk av at mange spiser julekaker og middager en rekke ganger før jul, og at de er drittleie lenge før festen skal starte.

Jeg tror Halloween og Thanksgiving har noe av den funksjonen i USA og Canada at disse feiringene skal gjøre høsten litt lysere. Da blir det kanskje litt lettere å unngå den situasjonen vi ser ut til å havnet i. Vi har ikke noe mellom sommer og jul, og samme hvor mye vi later som at vi ikke trenger å følge naturens rytme, og sågar gi livet et spirituelt innhold, tror jeg vi mister mye med den holdningen. Det virker kort sagt som at vi er en smule desperate i november og desember.

Norske junkies

rosa marshmallows. Det er vel og bra med gluten og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke noe sunnere.
Det er vel og bra med gluten og fettfri godteri, men sukker og farge er ikke noe sunnere.

Dagbladet skrev i august om en ny undersøkelse som viste at 44 prosent av de spurte var villige til å la deler av olja bli liggende for å spare miljøet. Tidligere undersøkelser har vist at en stor del av befolkningen er motstandere av oljeleting i Lofoten og Vesterålen. Det er før de tenker over konsekvensene.

Leverandørindustrien er naturligvis avhengig av olje, men det er også store tjenesteytende næringer som bygg og anlegg, hotell og restaurant, bankene, butikkene, transport etc. Hvis vi havner i trøbbel er det dessuten oljepengene, og investeringer vi har kunnet gjøre fordi vi har oljepenger, som eventuelt skal hjelpe oss. Vi har ikke en gang startet på den omleggingen som før eller seinere må komme, så jeg tror det er god grunn til å regne med at det vil få konsekvenser for deler av landet.

Det vil også få konsekvenser for de som ikke har helse til å jobbe. Det gjelder ikke bare de som har en diagnose, for selv om mange ikke liker å tenke på det har statistikk fra SSB vist i en årrekke at sysselsettingen for innvandrere fra Asia og Afrika er veldig mye lavere enn for resten av befolkningen. Den prisen vi må betale inkluderer hvor mange vi kan hjelpe.

Det har vært mye bråk de siste dagene etter at regjeringen skal ha økt avgiften på sukker. Den har eksistert siden 1981 og det nye er at den blir mye høyere. Det er en fanesak for Senterpartiet, noe denne sju år gamle artikkelen fra Nettavisen illustrerer. Senterpartiet støttet i 2010 Helsedirektoratet som i en rapport anbefalte høyere sukkeravgift for å oppmuntre til sunnere matvaner. Senterpartiet er blant de som skriker høyest i dag. Det er fordi de ikke liker konsekvensene, nemlig at norske bryggerier, godteriprodusenter og butikker taper på grensehandel.

En avgift kommer ikke til å virke, og det har sannsynligvis ikke noe med at det er mange svenske pushere rett over grensa. Myndighetene har i alle år prøvd å oppdra befolkningen med høye avgifter på drivstoff, tobakk og alkohol, men det virker ikke som at vi har et sunt forhold til noen av disse produktene likevel. Hvis myndighetene vil gjøre noe med folkehelsa bør de gjøre det billigere med de sunnere alternativene. Vi får i disse dager en hel skog av reklame i postkassen. Disse reklamerer for lokkevarer, bl.a. hvetemel.

Nordmenn spiser mye brød, og ifølge offisielle råd kan vi trykke i oss så mye vi orker. Det er fordi vi da får de karbohydratene vi trenger, i tillegg til fiber og vitaminer. Problemet er at vi allerede får i oss mange karbohydrater fra brus, sjokolade, godteri, kjeks, boller, pasta osv. Det er slutt på de tidene da vi hadde et balansert kosthold med en liten utskeielse på lørdag. Det er mange som har lørda hele uka, og da kan en undre seg over hvor mye for mye karbohydrater er. Jeg har alltid vært av den oppfatning at vi har et ansvar selv, samtidig som næringsmiddelindustrien jobber i narkostil med å skape en avhengighet.

Jeg blir syk av melk og gluten og baker stort sett søtsakene selv. Det er mange glutenfrie melblandinger, men de fleste har det til felles at de inneholder stort sett stivelse og lite næring. Jeg blander derfor inn mandel og kokosmel, som inneholder mye protein og fiber. Problemet med å bruke mye av dette melet er at det koster 60-80 kroner for 400 gram, mens hvetemel koster rundt 10 kroner per kg. Helse koster, og hvis vi er villige til å betale dyrt for tobakk og akohol, burde det kanskje være overkommelig å betale for det kroppen trenger. Bortsett fra at avgiftspolitikken aldri har vært en suksess kan vi nok klare oss veldig fint uten brus.

Far-datter samtaler om universet

Et mobilbilde av månen ved Rossabø kirke. Far og datter er enige om at nattehimmelen er langt mer spennende enn en preken.
Et mobilbilde av månen ved Rossabø kirke. Far og datter er enige om at nattehimmelen er langt mer spennende enn en preken.

Jeg skrev nylig om Halloween da vi tente lys på kirkegården. Jeg tenkte i etterkant på faren min, og det slo meg at jeg aldri hadde noen interessante samtaler med han. Jeg var kanskje for barnslig til at vi kunne ha de store samtalene, for det er ingen tvil om at jeg var en “late bloomer.” Jeg kan ikke huske noen i alle fall, men det er tross alt 38 år siden han døde. Jeg var 11 år i 1979, og dattera mi passerte den alderen for ett år siden. Jeg tror både faren min og jeg gikk glipp av noe. Jeg antar at vi kommuniserte, men han hadde så langt jeg kan erindre ikke trangen til å filosofere over de ubesvarte spørsmålene. 

Faren min så ikke opp på himmelen og jeg vet ikke om han spurte seg selv hva som var der ute, eller hva som var Guds plan. Han var mest opptatt av Bibelen og mente kanskje det var nok at han var en del av Guds plan. Jeg liker imidlertid å stille spørsmål og fabulere, og det er en interesse dattera mi har også.

Det er noen som hevder at det er mer mellom himmel og jord enn noen andre steder, og det er der vi henter samtaletema fra. Vi snakker om Syria, om ulv, om kommunens økonomiske prioriteringer, om anime, om dans, om Sørpolen, men framfor alt om universet. Vi er opptatt av hvor fantastisk vårt solsystem er, av multiverser, av de første menneskene som lander på Mars, av teorier om at vi lever i en simulasjon etc.

Det er vanlig å bruke størrelsen på universet som et argument. Tanken er at det må være liv på andre planeter fordi universet er så stort og fordi det er så mange planeter. Logikken går ut på at det ikke gir noen mening for universet å bruke så mye energi på ingenting. Det kan like gjerne være en del av planen at vi skal bruke dette seinere.

Det er lett å glømme det første ordet i science fiction, for denne genren er langt mer enn fiksjon. Den kombinerer vitenskap og dikterkunst for å finne virkelige muligheter. Det som tidligere var science fiction blir gjerne god vitenskap seinere. Etter som det har blitt stadig tydeligere at planeten vår kanskje ikke vil være beboelig like lenge som sola vil brenne (asteroide, krig, økologisk katastrofe, overbefolkning etc) har en rekke forfattere brukt tanken om en reserveplanet. Forfattere som Isaac Asimov, Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Robert Heinlein, Ray Bradbury og Kim Stanley Robinson har skrevet om kolonisering av andre planeter. Arthur Clarke, skrev at “Earth is the cradle of civilization, but one cannot live in a cradle forever.” 

Det er nok dette som ligger bak mye av arbeidet til de ulike romfartsprogrammene. Det er mange som arbeider med å lagre jorda, bl.a. gjennom det globale frøhvelvet på Svalbard. Det er foreløpig ikke mulig, men det er andre som prøver å utvikle tilsvarende hvelv for dyr. Det hjelper ikke å lagre dette her hvis vår egen planet skulle bli truet. Det neste steget blir å lagre det i verdensrommet, og det er nok noe av tanken med å forske på hvordan planter klarer seg på den internasjonale romstasjonen f.eks. Jeg håper dattera mi får se det første TV-programmet fra den permanente Mars-kolonien.

Det er forøvrig mye som er bemerkelsesverdig med vårt eget solsystem. Jupiter er kjempestor og mange av de asteroidene som kunne vært en trussel for oss blir sugd inn av Jupiters tyngdekraft. Vår egen måne gjør kanskje at liv faktisk er mulig her, for det hadde sett veldig annerldes ut på Jorda uten månen. Da hadde vi ikke hatt flo og fjære (der livet faktisk oppstod), samt at dagene hadde vært kortere, og været mye mer dramatisk. Det hadde kanskje vært liv på planeten, hvis det utviklet seg, men det hadde sannsynligvis ikke vært så komplisert som det vi har i dag. Vi har en uvanlig stor måne og det betyr mye for hvordan vi har det her

Det var mye som måtte være perfekt. Vi er akkurat langt nok fra sola, vi har en atmosfære som beskytter oss og et magnetfelt som beskytter atmosfæren og planeten, og en tyngdekraft som er passe stor nok til at mennesker og store dyr kan leve her, og vi har en stabil rotasjon takket være månen, samt at vi har noen planeter spredd rundt omkring.

Johannesevangeliet 14:2-3 er et spesielt facinerende vers: I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik ville jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere med til meg, så dere skal være der jeg er.

Det er sannsynligvis feil å tenke på hus og rom i bokstavelig forstand siden Bibelen gir flere indikasjoner på at vi er huset der Gud oppholder seg, men det er fascinerende å spekulere på andre muligheter. Bibelen sier såvidt jeg vet ikke at verdens ende betyr slutten på menneskene. Verdens ende er ikke menneskehetens ende. Jeg har ikke tro på at vi er bundet til Jorda eller at vi er de eneste intelligente livsformene Gud skapte. Jeg kan imidlertid se for meg at det med tid og stunder blir slutt for denne planeten, og enten det er andre vesener der eller ikke, tror jeg de andre planetene, galaksene og universene er der for oss å bruke.

Jeg er av den oppfatning at hvis det ikke er en del av planen er det heller ikke fysisk mulig for oss å flytte. Det er denne type samtaler jeg har med dattera mi. Det er fascinerende. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

En sunn oppvekst

Med Halloween vel overstått har jeg fått noen påminnelser om hva barn er opptatt av. Jeg fikk som lærer inntrykk av at elever ned til mellomtrinnet var godt vant til filmer med 16 års grense og spill med 18 års grense. Det virker ikke utfra det jeg har fått med meg av ungdomskulturen de siste årene som at det har blitt bedre.

Dattera mi på 12 år kom hjem fra skolen på Halloween og fortalte at de studentene som har hatt praksis på skolen viste dem en episode av Simpsons mens de spiste lunsj. Det var greit med tanke på aldersgrensa, men om de forstod den voksne humoren er en annen sak. Det er ikke det mest graverende eksempelet jeg kjenner til. Da er jeg mer forskrekket over at barn helt ned til 5. klasse ser temmelig grafiske scener i filmer og spill.

Nå har vi bare Netflix, og det er en veldig snill kanal med et veldig dårlig tilbud, men det er likevel viktig å ha noen restriksjoner. Hvis jeg er usikker ser jeg filmene før jeg svarer på om dattera mi får se dem. Jeg vet ikke om barn virkelig har sett dem eller om de bare bløffer, men noen av filmene de snakker om hører absolutt ikke hjemme på barnerommet. Da snakker vi om filmer som Urban Legends: Bloody Mary og Annabelle. Nettstedet commonsensemedia.org anbefaler aldergrense i tre kategorier basert på hva barna, foreldrene og nettstedets eksperter sier. Den sistnevnte satte forøvrig alderen til 17 + på filmen Annabelle.

Jeg så mange skrekkfilmer selv på 80-tallet, men jeg var litt eldre, og filmene var egentlig ikke så veldig skumle. Vi er ganske strenge foreldre på dette området, og har ikke latt dattera vår få se hva som helst. En oppvekst kan være temmelig heftig i dag hvis barna blir eksponert for alt. Jeg er opptatt av sluttsummen, og det er viktig å tenke sunnhet på mange områder. Jeg skrev to innlegg om Halloween og døden nylig på den andre bloggen min. Jeg skriver hovedsakelig om autisme og nonverbale lærevansker på John Olavs skriveloft, og poenget mitt i Halloween på spekteret og Om å takle døden var nettopp et sunt liv. Vi omgir oss med døden. Den er en del av livet og alle barn opplever at noen i familien dør. Det er også noen barn som opplever å bli alvorlig syke selv, men vi snakker likevel lite om døden, bortsett fra at den er en viktig del av underholdningen vår. Det gjør kanskje at mange får et rart forhold til døden.

Jeg har fokusert mye på kosthold på “autismebloggen”, for det er en viktig del av å fungere. Det er ikke bare fordi usunne vaner kan gi oss hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft, men fordi det som skjer i tarmen påvirker hjernen. Vi prøver derfor å holde igjen på sukker og fargestoffer, for i tillegg til at disse ikke tilfører kroppen noen av de viktige næringsstoffene vi trenger, kan de påvirke atferden og sinnstilstanden vår. En banan sørger f.eks. for at barnet får i seg en betydelig del av dagsbehovet for fiber, vitamin C og B6, kalium og magnesium. Det gjør ikke jelly beans e.l.

Jeg jobbet et semester på en skole i Vest-Telemark som hadde hadde et prisverdig prosjekt. De mente det var viktig med sunn mat, og hadde mistanke om at en del elever ikke spiste frokost, samt at lunsjen deres ikke var spesielt sunn. De tok derfor 250 000 kroner av sitt eget budsjett for å gi elevene gratis lunsj. Det ga mindre penger til å drive skole, men de klarte det. Jeg vet ikke om det var tilfeldig eller ikke, men de elevene de hadde det året var i alle fall bemerkelsesverdig rolige.

Jeg hadde som lærer på ungdomsskoler og videregående skoler et inntrykk av at det var en sammenheng mellom kosthold, søvn, atferd og konsentrasjon. Jeg hadde bl.a. noen elever som hadde blitt grundig testet på BUP uten at de fikk noen diagnoser, men de hadde større utfordringer enn noen av de ADHD-elevene jeg har undervist. Jeg vet ikke om kosthold og søvn kan forklare alt, men jeg tror i alle fall det er en delforklaring.

Det er en gammel regel som sier at åtte år gamle barn bør legge seg klokka åtte, og at en forskyver leggetida med 15 minutter for hvert år etter dette. Da blir leggetida mellom 21:15 og 22:45 for 13-19 åringer, men noen vil nok ha behov for 10 timers søvn. Helseinformatikk anbefaler forøvrig minimum ni timers søvn for tenåringer, så noen vil nok ha behov for å legge seg allerede klokka 21, selv på videregående skole.

Jeg tror nok ikke det skjer.

Hvordan snakke med barn om døden? (Kreftforeningen)

Taushetsplikt og barnevernet

Tenk deg at ei jente på under 14 år ber om en fortrolig samtale. Hun forteller i denne samtalen at hun er gravid etter å ha møtt en 18 år gammel mann på en fest. Hun ber deg om å holde det hemmelig fordi hun er redd for konsekvensene hvis det blir kjent.

I en annen sak ber en 15 år gammel gutt om å få snakke med deg. Han er bekymret for en kamerat som har blitt stille og innesluttet i det siste. Kameraten dropper ofte treningen og møter ikke opp til avtaler. Han har det vanskelig hjemme og har sett faren sparke og slå mora flere ganger. Gutten ber om at du ikke forteller det til noen fordi han er redd for hvilke konsekvenser det kan få.

Dette er to tenkte situasjoner fra Kjartan Leer-Salvesens doktoravhandling På tilliten løs? Avhandlingen hevder at prester tolker taushetsplikten som så absolutt at alvorlige saker ikke blir meldt videre. Taushetsplikt er en plikt en har til å hindre at andre får kjennskap til bestemte opplysninger. Yrkesgrupper som helsepersonell, prester, advokater, offentlig ansatte og forsvarspersonell er ved lov pålagt taushetsplikt (straffeloven § 209-211 og forvaltningsloven). Kirka blir stort sett drevet av frivillige, f.eks. de samtalegruppene for menesker i sorg og vanskelige livssituasjoner som Den norske kirke i Haugesund tilbyr. Dette er et tilbud for voksne, men er taushetsplikten like absolutt når det gjelder barn?

Det er to etater en kan melde til når det gjelder barn, politiet eller barnevernet. Avvergeplikten i straffelovens § 196 tilsier at en må melde det til politiet, men en kan sende en bekymringsmelding til barnevernet ved mindre alvorlige hendelser. Dette er to av sikkerhetsnettene som skal hindre skadelige oppvekstvilkår, men etter at stat og kirke skilte lag har ikke kirkelig ansatte lenger meldeplikt til barnevernet. De har bare avvergeplikten å forholde seg til i dag.

Illustrasjonsfoto. To som snakker sammen. Når skal en gå videre med opplysninger som kanskje har vært innom 3.-4 ledd?
Når skal en gå videre med opplysninger som kanskje har vært innom 3.-4 ledd?

Forholdet mellom taushetsplikt og avvergeplikt er viktig å diskutere, men det er flere problematiske ting Salvesen kanskje ikke tar hensyn til når han anbefaler en lavere terskel for å melde til barnevernet. Statistikk fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) viser at sannsynligheten for at innvandrere skal bli meldt til barnevernet er langt høyere sammenliknet med norske barn (tallene for 2016: 81 pr. 1000 innvandrerbarn, 64 pr. 1000 norskfødte med innvandrerforeldre og 38 pr. 1000 barn i den øvrige befolkningen).

Jeg leste nylig om en sak der en lærer sendte bekymringsmelding til barnevernet p.g.a. utagerende oppførsel. Elevens foreldre kom opprinnelig fra Somalia, og læreren konkluderte med at barnet stod i fare for å bli mishandlet eller kjønnslemlestet. Læreren hadde ikke noe annet bevis enn at hun mente det var vanlig i Somalia. Les mer på hjemmesida til Likestillings,- og diskrimineringsombudet.

Det er også mye som tyder på at det er lettere å melde foreldre til barnevernet hvis de har lav inntekt eller velger å leve litt mer alternativt enn mange andre, så en bekymring er langt fra alltid reell. Mange bekymringsmeldinger er likevel legitime, også i noen tilfeller der det ikke var noen grunn til å mistenke foreldrene. Det er fordi melderen kan ha misforstått situasjonen. Det er heller ingen tvil om at noen bekymringsmeldinger er falske, og da blir faktisk bekymringsmeldingen et våpen. Det ligger et stort ansvar på den som melder til barnevernet. Det får store konsekvenser hvis en forholder seg taus, og det faktisk viste seg at det var grunn til bekymring. Det kan være like ødeleggende å gå videre med en bekymring det ikke var noe grunnlag for. Advokaten Ole Gramstad Jensen sa det treffende:” En legemsfornærmelse forårsaker en smerte som går over, men en ærekrenkelse kan sitte i hele livet.”

Helsepersonell, prester o.l. har en opplysningsplikt til barnevernet, men den er ikke uten begrensninger. En kan bruke formuleringen “har grunn til å tro” hvis det er en sterk mistanke om mishandling eller sterk omsorgssvikt, men hvis en har en mer generell bekymring for barnets omsorgssituasjon gjelder faktisk ikke opplysningsplikten. Da må en ha samtykke fra foreldrene for å melde til barnevernet.

Psykologer trenger ikke dokumentere mistankene sine. En kan da undre seg over hva som ligger i mistanke eller bekymring. Jeg vil hevde at psykologi er en upresis vitenskap med et upresist språk. Kan det rett og slett hende at psykologens følelser den dagen blir den avgjørende tunga på vektskåla? Det er også et poeng at mange har tillit til at ansatte i barnevernet tar den beste avgjørelsen, selv om de i mange tilfeller må overlate avgjørelsen til andre. 

Jeg er ikke ute etter å hudflette noen, men prøver å se Salvesens krav om lavere terskel fra ei annen side. Jeg sier ikke at det er lett. Det har alltid vært et dilemma om en skal melde fra til barnevernet eller ikke, men en bør også tenke seg nøye om, spesielt hvis en får opplysningene fra noen andre, for det er store muligheter for at melderen faktisk bryter loven. Det er mange som misforstår situasjoner eller rett og slett lyger, og en melding kan forandre seg hvis den har vært innom flere personer. Det er for enkelt å si at prester, lærere o.l. skal melde alt, at de bare har ansvar for å melde, mens det er barnevernets ansvar å finne ut om det stemmer. Det er en feig holdning.

Hvis du hadde blitt anklagd for noe tror jeg nok du hadde foretrukket at det var fakta og ikke følelser, ubevisste fordommer eller spekulasjoner som avgjorde. Disse holdningene, enten vi er bevisst dem eller ikke, kan styre ordvalget og språket i en rapport, noe som kan få de som leser dette seinere til å fortsette det som i beste fall er unøyaktigheter. Som jeg sa, du må være veldig sikker.

Fagdag om taushetsplikt i Rossabø kirke
Grenser for bekymring