Rogaland vil jobbe

Jeg fikk denne valgkampsaken i feeden min for et par dager siden. Det var et innlegg av Stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal (Ap). Jeg siterer den beregnende ingressen:

Politikere har ikke lov til å skylde på andre enn seg selv når ledigheten stiger. Høyre og Frp peker på internasjonal handel og oljepriser. I Arbeiderpartiet har vi imidlertid alltid tatt ansvar og vi vet at vi gjennom gode tiltak kan motvirke disse svingningene og skape arbeidsplasser.

Det høres fantastisk ut, men det er en grunn til at vi ikke kan ta politikere alvorlig før et valg. Politikk er kamp, og hvis politikere øyner muligheten til å angripe, nøler de ikke. Poenget er at de skal se sterke ut, men andre skal se svake ut. Barnevernet er en sak SV har brukt i det siste. Inga Marte Thorkildsen og Kari Elisabeth Kaski angrep for en måned siden regjeringen p.g.a. det private barnevernet. Dette er institusjoner som barnevernet kjøper tjenester av, og de to SV-politikerne mente det var uakseptabelt at barnevernspenger forsvant til overskudd, men de unnlot å nevne at de 25 største selskapene som selger disse tjenestene økte omsetningen fra 350 millioner kroner i 2005 til 2,5 milliarder kroner i 2014. Dette skjedde altså mens SV satt i en flertallsregjering.

Nå bruker SV et tilsvarende argument igjen, og det er Audun Lysbakken denne gangen. Han ba som Barne-, likestillings og inkluderingsminister i 2011 direktoratet om å prioritere ideelle organisasjoner i det private markedet. Han har kanskje et poeng når han omtaler Solveig Horne som bevisstløs, men det er et like interessant spørsmål om han gjorde en god nok jobb da han åpnet opp for selskaper som Fyrlykta. Angrep og beskyldninger om inkompetanse er muligens rettferdiggjort, men det kan også dekke over de overgrepene de har begått selv.

Jonas Gahr Støre kan bli Norges Trump. Han skal gjøre Norge stort igjen. Foto: Wikimedia Commons
Jonas Gahr Støre kan bli Norges Trump. Han skal gjøre Norge stort igjen. Foto: Wikimedia Commons

Regjeringen har måttet tåle mye kritikk for boligpolitikken sin, senest på lederplass i dagens Dagbladet. En kan lure på om det virkelig var mer rettferdig under den foregående regjeringen. Regjeringen økte i 2012 bevilgningen til Husbanken med 5 milliarder. Dette skulle sikre at økonomisk vanskeligstilte fikk lån uten de strenge kravene til egenkapital som de private bankene er pålagt. Problemet er, som jeg har vært inne på en rekke ganger i tidligere i innlegg, at den økte boligbyggingen består hovedsakelig i veldig dyre leiligheter. Kommunene praktiserer det ulikt, og i den jeg bor i er det ikke mulig å få mer enn 400 000 kroner i startlån, og det får en bare hvis en først har fått resten i en privat bank. Det får en bare hvis  en får startlånet først. Det virker derfor urimelig når Haugesund får stadig flere prosjekt der Husbanken finansierer 80 prosent av leiligheter som koster 2,5-5 + millioner kroner, mens den virkelige målgruppa ikke får noe. Det blir bygget mange nye leiligheter, men alle partiene lyger når de hevder å hjelpe mennesker som ikke kommer inn på boligmarkedet. Husbanken driver prisene oppover.

Arbeiderpartiet er ikke annerledes enn andre partier, og taktikken deres for denne valgkampen er derfor å gi inntrykk av at det går dårlig med Norge, og at vi trenger Ap for å ordne opp. Det blir hevdet at regjeringen skjuler arbeidsledighet ved å bruke mer oljepenger, men det er faktisk fornuftig å bruke oljepenger når arbeidsledigheten er høy. Det er det sosialistene har gjort tidligere. Arbeiderpartiet bestilte en rapport fra Statistisk sentralbyrå for et år siden, og den konkluderte med at økt offentlig forbruk er det klart mest effektive middelet for å få ned arbeidsledigheten.

Arbeiderpartiet foreslo ifølge denne artikkelen fra Hegnar i november 2015 å redusere oljepengebruken med 4 milliarder kroner sammenliknet med regjeringens budsjettforslag, samt å øke skattene, men det hadde sannsynligvis forverret situasjonen. Det ville nok ha ført til at forbruket gikk ned. Sannheten er at regjeringen gjør akkurat det Ap ville ha gjort i den samme situasjonen. Da Jens Stoltenberg talte på NHOs årskonferanse i 2009 varslet han at de kom til å bruke mer oljepenger for å dempe finanskrisen. Dagbladet hadde dette sitatet fra talen:

“Vi kan bruke mer penger i dårlige tider fordi vi har holdt penger igjen i gode tider. Det er god motkonjunkturpolitikk.”

Det som skjer nå er valgkamp. Partiene vinner ikke valg ved å love å gjøre en god jobb. De gjør som Trump. De gir inntrykk av at det bare er de rike som er tjent med en Høyreregjering, og at alle andre trenger Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre og lokale representanter som Liadal prøver nå å gi inntryk av Norge er på vei utenfor stupet. Målet er ikke å tilby noe bedre, men å overbevise velgerne om at de har noe å tape hvis de gir regjeringen fortsatt tillit. Hvis en ser på lista over regjeringen siden 1945 er det faktisk ikke mange Høyreregjeringer. Høyres fire statsministere har regjert i tilsammen 10 år, i tillegg til at de var en del av Per Bortens regjering og Bondeviks andre regjering. Hvis regjeringsposisjon betyr noe er det hovedsakelig Ap og Sp som har styrt Norge. De føler kanskje at det er urettferdig å klandre dem for en økonomisk utvikling de ikke hadde kontroll over?

Kjell Magne Bondevik tenkte kanskje at det ikke utelukkende var Krf-politikken som bidro til at veksten avtok i 1998, noe som bl.a. skyldtes “uro i internasjonale kapitalmarkeder i forbindelse med den såkalte asiakrisen da aksje og valutakurser ble kraftig redusert i Thailand og andre sørøstasiatiske land” (SSB). IT-bobla sprakk et par år seinere, og det førte til nedgangstider i OECD. Det ble deretter en oppgang som ble avløst av finanskrisa i 2008. Det er altså vanlig med store svingninger, og alle regjeringer løser problemet med å bruke mye penger, mens de sparer i de gode periodene.

Rogaland kommer nok til å jobbe fordi vi vil fortsette å leve godt på at andre kjøper skitten energi fra Nordsjøen. Det er ikke fordi samfunnet styrer mot kollaps uten Ap, men fordi vi har gjort oss avhengige ett produkt. Da Ap hadde muligheten lovet de verden en månelanding. Jeg tror ikke verden har noen større forventninger til Støre enn at han kanskje avslutter karrieren med et stort internasjonalt verv.

De store kvinnemysteriene

Kvinne i høye hæler i ei rulletrapp. Det ser elegant ut, men jeg vet ikke hvor praktisk det er med høye hæler. Foto: Pixabay
Det ser elegant ut, men jeg vet ikke hvor praktisk det er med høye hæler. Foto: Pixabay

Det sies at det som gjentas ofte nok blir godtatt som sant. Jeg vet ikke om det er hele grunnen, men jeg har hørt denne uttalelsen utallige ganger. Jeg hørte den igjen i et selskap jeg var i nylig. Kvinner går ifølge denne uttalelsen i høye hæler fordi menn krever det.

Det er et visst vitenskapelig holdepunkt for påstanden, men jeg er ikke sikker på hvor stor ansvarsfordelingen mellom menn og kvinner bør være. Jeg gikk til sentrum tidlig en morgen nylig for å handle, og kunne ikke unngå å legge merke til ei kvinne som kom ut av en kontorbygning og gikk til den samme daglivareforretningen. Hun hadde ikke den fancy typen med veldig tynne hæler, men dette var mer sandaler med høye hæler. Det var likevel ikke lett å manøvrere, og det virket som at hun måtte kompensere en del for å hindre sidelengs bevegelse.

Hvorfor velger kvinner høye hæler hvis det er ubehagelig? En artikkel i Psychology Today bekrefter at det er ubehagelig, og den sier i tillegg ikke overraskende at det kan føre til kronisk skade. Fordelen er at menn ser på kvinner i høye hæler som mer attraktive, og artikkelforfatteren mener derfor at kvinner bruker høye hæler for å oppnå fordeler i form av en bedre partner. Artikkelen viser til studier som konkluderer med at både menn og kvinner synes det er mer attraktivt med høye hæler, noe som kanskje har med at det innebærer større fokus på det vi oppfatter som en feminin gange: korte skritt, økt vertikal hoftebevegelse og større bekkenrotasjon. Denne artikkelen tar hovedsakelig for seg det visuelle. Den sier ingenting om hva dette gjør med muskler, sener og bein, men en kan tenke seg til at det neppe er helsefremmende.

Jeg kan se for meg at noen bedrifter ser på høye hæler som viktig, og at de dermed ikke vil ansette kvinner som nekter å bruke høye hæler. Det gjelder spesielt land som USA og England, der de er langt mer formelle enn i Skandinavia. Det er nok ikke like viktig her, men det hadde ikke overrasket meg hvis kvinner i noen jobber ble sterkt oppfordret til å bruke høye hæler. Det er imidlertid mange som sprader rundt i høye hæler også når de står fritt til å velge selv. Kan det rett og slett være fordi de vil gjøre seg selv mest mulig attraktive? Samfunnet er på mange måter en stor konkurransearena, og alt vi gjør blir vurdert av begge kjønn. Vi kan verdsette høye hæler og en feminin gange, og vi vet at attraktive mennesker får en del fordeler, men det betyr ikke nødvendigvis at de er de beste kandidatene. Finnes det noe tilsvarende for menn? Hva kan menn gjøre for å snike i køen? Blir vi oppfordret til å oppføre oss mer maskulint? Jeg tror vi er mer tradisjonelle enn mange tenker over.

Kvinner har et mysterium som er kanskje dypere, veska. De går ikke noe sted uten, og de har de rareste ting i denne veska. Dette er en”teaser” for dokumentarfilmen The Contents of her Purse”:

Jeg må innrømme at det ser mye bedre ut enn den slitne ryggsekken jeg drasser på, men den er til gjengjeld veldig praktisk. Den er aldri i veien og den har mange ulike funksjoner. Når jeg handler tar jeg de tyngste varene på ryggen, mens jeg bærer det letteste i poser. Jeg har noen ganger ei mappe med vitnemål og andre viktige dokumenter med meg, og den får plass i sekken uten at jeg trenger å bøye arkene. Jeg vet ikke om det er noen som tvinger kvinner til å bruke vesker heller, men de må kanskje ofre noe for skjønnheten? Jeg synes f.eks. det er veldig praktisk med ei innerlomme og funksjonelle ytterlommer, men så slipper jeg også å tenke på sminke, sanitetsbind, speil, pepperspray, parfyme, håndkrem etc.

Det har blitt mer akseptert at menn tenker mer stil enn praktisk nytte, men det virker fremdeles som at vi har denne fordelingen: Kvinner liker mote – menn liker nytte, eller for å si det på en annen måte, kvinner er dekorative. Det er til en viss grad et valg noen kvinner tar, men det er også et kraftig press i samfunnet. Kvinner får større fordeler hvis de bruker utseende, og så lenge den taktikken fungerer, må det være fristende å benytte seg av den.

Espen Thorsen diskuterte forøvrig kvinnekroppen i Dagbladet i går. Denne taktikken kan noen ganger komme litt ubehagelig tett på oss.

Vi er fremdeles alene

Etter NASAs propagandatur til månen i 1969 har de bare rotet i lav bane rundt Jorda. Vi er ikke nærmere naboene enn vi var for 50 år siden.
Etter NASAs propagandatur til månen i 1969 har de bare rotet i lav bane rundt Jorda. Vi er ikke nærmere naboene enn vi var for 50 år siden.

Jeg har skrevet en del innlegg om forskning og meteforskning, både fordi det er interessant og fordi det er en mangelvare. Det virker som at det vitenskapelige fokuset på logikk og rasjonalitet ikke går innover. Vitenskapen lever på en måte på restene av gammel respekt fra den tida da en hvit frakk og en tittel var en autoritet de færreste stilte spørsmål ved. Prestene hadde like stor respekt på den tida, men den forsvant i den villfarelsen at vitenskapen er udiskutabel. Tanken er at når noe har blitt presentert som vitenskapelig fakta, er det nærmest blasfemi å tvile.

Jeg skulle ønske vitenskapen var så pålitelig, så fri for en agenda, men det er bare de lykkelig uvitende som lever i en så idyllisk verden. Jeg har vært fascinert av verdensrommet siden tidlig barndom da jeg oppdaget Star Trek, Star Wars og ikke minst Carl Sagan. Tanken på intelligent liv på andre planeter er veldig forførende på mange måter, men jeg sitter ofte med en følelse av at noen av de som jobber med dette har en tendens til å sverme litt mer enn vi skulle tro.

Det er veldig forlokkende å sitte på Jorda og tenke at vi ikke er alene, og at de andre ønsker å treffe oss. Det er noe veldig amerikansk over det, for det er utenkelig for lederen for den frie verden at andre frie mennesker ikke elsker dem. De som ikke gjør det er fienden. Det har blitt oppdaget mange exoplaneter de siste årene, og NASA opplyste i en pressemelding 19. Juni 2017 at teamet som jobber med Kepler-teleskopet hadde nominert 219 nye kandidater, og 10 av dem er omtrent på vår størrelse og befinner seg i den beboelige sonen. Dagbladet ga inntrykk av at NASA bortimot hadde bekreftet at vi ikke var alene, men det er ønsketenkning. Det er mye som er uklart, for det er ikke alt vi kan observere gjennom et teleskop. Vi må dessuten være klar over at vi neppe kommer så langt ut i rommet før om tidligst 1 000 år, og det er kanskje for optimistisk også. Det skal sies at Dagbladet modererte seg litt i artikkelen, men overskriften var litt for optimistisk 

Hvis forskerne fremdeles følger prinsippet om at de ikke skal gå fortere fram enn bevisene tillater er jeg veldig spent på framtidige pressekonferanser fra NASA. Jeg tror vi kan forvente små skritt på veien mot sikrere kunnskap, men dette vil ta lang tid. Med dagens teknologi vil det ta 81 000 år å reise til den nærmeste stjerna, og da har vi ikke reist mer enn 4,24 lysår. Vi kan faktisk ikke bekrefte/avkrefte noen ting som helst før vi faktisk er der, men selv om science en viktig komponent i science fiction, bør vi holde spekulasjoner atskilt fra vitenskapen. 

Det er en hypotese om at de andre planetene er eldre enn Jorda og at eventuelle livsformer der har kommet lenger i den teknologiske utviklingen enn vi har. Da er vi tilbake til antakelsen om at vi er så sjarmerende at andre livsformer, også en som kanskje er veldig mye mer avansert enn vår egen sivilisasjon, bare må treffe oss. Hvorfor skal de hjelpe oss? Vi har tross alt vist gjennom hele menneskets historie at de som har bedre teknologi bruker den til å undertrykke andre. Hvis vi hadde hatt muligheten i dag hadde vi neppe behandlet andre planeter og livsformer bedre enn vår egen.

Den teknologien vi ser i Star Trek og Star Wars ligger mange århundrer fram i tid. Jorda fikk hjelp av Vulcans i Star Trek-universet, og disse følte seg langt fra overbevist om at det var en god idé. Det hadde det sannsynligvis ikke vært heller. Vitenskapen har mange paradokser. Ett av dem er det behovet mange har for å tro. De vil at det skal være en mening, og det er meningsløst for dem med et univers der vi er alene. Hvorfor er det forresten så skremmende å være alene i universet? Det har kanskje med at vi ikke vil tro på Gud, men at vi samtidig klamrer oss til håpet om at det finnes noe bedre enn oss selv? Uten et bedre alternativ er vi på en måte fortapt. Det høres irrasjonelt ut, men den erkjennelsen viser oss kanskje på det mest rasjonelle likevel.

Liv på en annen planet hadde sannsynligvis vært en av de største oppdagelsene noensinne, men det hadde egentlig ikke forandret på noe. Vi ville fremdeles vært unike.

Det unevnelige

De gamle maleriene så fantastiske ut, men det er ikke sikkert det var like idyllisk sett med våre øyne. Brudepynting paa staburet av Adolph Tidemand Kilde: Wikimedia Commons
De gamle maleriene så fantastiske ut, men det er ikke sikkert det var like idyllisk sett med våre øyne. Brudepynting paa staburet av Adolph Tidemand Kilde: Wikimedia Commons

VG hadde en lokkevideo denne helga i form av et intervju med komikeren Maria Stavang. Hun har brukt sosiale medier til å harselere med kropp og Skam (visstnok en drama-serie på TV), men fikk mest oppmerksomhet for et bilde hun lastet opp til Instagram på 17. mai. Hun hadde bunad på seg, men poenget var å vise det hun ikke hadde under bunaden. Nettet kokte ifølge VG, og selv intervjueren fra VG TV sa at han ble sint da han så bildet. Han mente at Maria Stavang gjorde skam på bunaden. Jeg har hørt om bunadspolitiet, men dette var en ny vri for meg.

Det skal sies at komikeren bevisst provoserte ved å vise akkurat nok til å avsløre at hun ikke hadde noe under bunaden, men hvis du vil være en tradisjonalist må du faktisk gå naken under bunaden, i alle fall nedentil. Det burde egentlig ikke overaske noen, for undertøy er relativt nytt. Hvis kvinnene skulle bruke undertøy før siste halvdel av 1800-tallet var det vel ingen alternativer til serk, mens menn brukte penisholdere. Det var også tradisjon blant menn for å bruke skjorta hvis den var lang nok.

Dette kom fram i en artikkel NRK skrev for fire år siden der Norsk institutt for bunad og folkedrakt på Fagernes bekreftet at det var vanlig å gå truseløs under bunaden. Det er ellers ikke mye ekspertene vet om dette fordi det var et tabubelagt emne. Det var rett og slett det “det unevnelige”. Det er egentlig ganske ekkelt å tenke på i dag, for selv om vi har en tendens til å tenke nasjonalromantisk, hadde vi sansynligvis blitt ganske sjokkert over den personlige hygienen på den tida. De kjente maleriene viser menn og kvinner i fargerike bunader som om de brukte de fineste klærne til hverdags, men det er nok et glansbilde vi får se på maleriene.

En annen artikkel fra statskanalen beskriver personlig hygiene i 1814. Det var f.eks. vanlig å spytte på gulvet, og medlemmer av de lavere klassene luktet gjerne avføring. Det betydde ikke så mye hvis alle rundt deg luktet like ille, for da merket en det ikke. Rikfolk prøvde gjerne å skjule de vonde luktene med parfyme, men resultatet ble sannsynligvis bare at de gode og dårlige luktene blandet seg. En reise tilbake i tid hadde sannsynligvis vært en heller tvilsom fornøyelse for den moderne luktesansen vår.

Jeg liker klassisk drama, både når jeg leser og ser på TV, men det er som regel lite fokus på realisme. Det er snakk om å romantisere det en vil ha fokus på. Bunaden representerer det mange mener er det opprinnelig norske, men en bør være klar over at denne drakten også representerer en kultur vi kanskje ikke vil like. Det var f.eks. store sosiale forskjeller fram til midten av 1800-tallet. Det var sjelden noen klarte å forlate den sosiale gruppa de var født inn i, noe som innebar at de hadde de samme pliktene og rettighetene hele livet. Dette var et samfunn som opererte med ulike menneskeverd, og det var ikke så idyllisk som kunsten gir inntrykk av.

 Tidsbomba

Illustrasjon: Etr gammel par sitter på husker. Det er mange som kan beholde helsa lenger, men det kan bli en økonomisk vanskelig tid.
Det er mange som kan beholde helsa lenger, men det kan bli en økonomisk vanskelig tid.

Vi er veldig folkelige i Norge. Det gjelder i politikken også, og nær sagt hvem som helst kan komme inn på Stortinget. En trenger ikke allerede være en del av en elite, men det betyr ikke at det er kvalifiserte folk vi stemmer på.

Når jeg leser uttalelser fra politikere lurer jeg på hvorfor vi stemmer på dem. Jonas Gahr Støre uttalte i et intervju med FriFagbevegelse i januar 2017 at han var bekymret for at det skulle utvikle seg en ny underklasse i Norge. Fagforbundet uttalte så seint som i april i år at 100 000 barn vokser opp under fattigdom i Norge, og at politikerne kan stoppe denne utviklingen. Hvorfor er det ingen som gjør det? Dette er ikke et problem som utvikler seg i de korte periodene noen andre enn sosialister har regjeringsmakt, så det hjelper ikke med den gamle propagandaen om at det er høyresida som skaper fattigdom.

Det var mange politikere som mente at innvandring fra Syria ikke ville koste Norge ett øre fordi vi kunne gi de nyankomne jobber. Det høres litt rart ut siden det faktisk er en del nordmenn i ledighetskø og diverse tiltak allerede. Jeg har i tidligere innlegg dokumentert at det er mange fordommer i arbeidslivet, også for andre generasjon.

Trumfkortet for norske politikere ser ut til å ha vært at det er høyt utdannete syrere som kommer hit, men en spørreundersøkelse SSB gjorde i 2015 var kanskje en pekepinn på at det ikke skulle bli så enkelt likevel. Undersøkelsen viste at bare 30 prosent av syrere som kom til Norge i 2014 hadde fullført grunnskole, mens 15 prosent av denne gruppa fullførte videregående skole, og 12,4 prosent hadde inntil 4 års utdanning. Det siste er ifølge NOKUT vanskelig å verifisere fordi det er mange falske vitnemål og ID-papirer i omløp. Det er sikkert mange som mister eller må reise fra papirene sine, men det er bortimot umulig for norske myndigheter å få troverdige opplysninger fra et krigsherjet land.

Jeg tror mange politikere så for seg at de skulle få gratis, hvit arbeidskraft fra et oljeproduserende land. Utdanningsnivået kombinert med de mange fordommene i mot innvandrere gjør det temmelig naivt å tro at det skal bli enkelt å sysselsette dem. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for en artikkel som Dagbladet publiserte for et par dager siden. Det dreier seg om et forventet gap mellom det myndigheter verden over vil skylde pensjonister og uføretrygdede i 2050, og det myndighetene er i stand til å betale. Gapet vil være på hele 3,3 millioner milliarder kroner.

Norske myndigheter mener de har kontroll på situasjonen p.g.a. den såkalte pensjonsreformen fra 2011. Det betyr at de som vil ha en pensjon som er noenlunde i forhold til den lønna de hadde som yrkesaktiv, må jobbe lenger. Det er ikke nok, for vi må sannsynligvis betale mer i skatt også. Jeg er likevel ikke helt overbevist når Dagbladet skriver at “vi går trolig klar.”

Dette kan bli dramatisk i mange land. Hva tror du kommer til å skje i f.eks. USA? Den nasjonale gjelda der er allerede på $ 19,9 trillioner og de har ikke ord på seg for å hjelpe mennesker med lav inntekt. Da kan en tenke seg til hvordan det blir når denne tidsbomba eksploderer. Det er farlig å være fattig, og jeg kan se for meg at tidlig død ikke blir vurdert som annet enn en naturlig justering, som om vi snakker om aksjemarkedet. Jeg fester ikke mye lit til de fleste konspirasjonsteorier, men når enkelte av disse teoretikerne i USA snakker om at myndighetene planlegger å redusere befolkningen har de kanskje litt rett. Det skjer neppe på dramatisk vis gjennom krig eller sykdom/biologioske våpen, men fattigdom er farlig, og det er ikke utenkelig at forventet levealder går dramatisk ned blant fattige.

Vi kan sannsynligvis begrense skadene i Norge, men jeg er likevel litt urolig når jeg vet hvem det er som skal ta avgjørelser på vegne av folket, og på hvor innstilte folket er på å gi inkompetanse ny tillit.

En økonomisk tidsbombe

Demokrati uten mennesker

Haugsund rådhus. Brostein er symbol på gatas virkelighet. Eliten bak den fine fasaden i rådhuset ser ikke den virkeligheten.
Brostein er symbol på gatas virkelighet. Eliten bak den fine fasaden i rådhuset ser ikke den virkeligheten.

En BBC-artikkel fra oktober 2015 spør om hvorfor valgdeltakelsen er så lav i USA. BBC referererte til statistikk som viste deltakelsen i det siste valget for ulike land. Japan hadde den laveste deltakelsen av de utvalgte landene med 52 prosent, mens USA hadde 53,6 prosent og UK 61,1 prosent.

Folkeavstemninger er ikke helt det samme. I alle fall ikke i Norge, for her er ikke politikerne forpliktet til å respektere det svaret de får fra folket, men når deltakelsen er helt nede på 23 prosent kan en spørre seg om folket egentlig har blitt hørt. Det skjedde i Puerto Rico for noen dager siden da en folkeavstemning skulle avgjøre om denne øygruppa skulle søke om å bli USAs 51. stat (de har status som territorium i dag).

Guvernøren mente at resultatet sendte et tydelig signal til Kongressen, og det var formodentlig det overveldende ja-flertallet på over 97 prosent han snakket om, men når 77 prosent av befolkningen av ulike grunner ikke stemte, kan en spørre seg om hvor demokratisk avstemningen var. Hvor går grensa for når en folkeavstemning eller et valg ikke representerer folket?

Det høres ut som et demokratisk problem at kanskje hele grupper av samfunnet står utenfor når avgjørelser blir tatt. Det blir for enkelt å si at noen velger å sitte hjemme. Det kan være mange grunner til at noen avstår fra å stemme. Partiene har en lukket, intern nominasjon, og mange vil velge å ikke stemme hvis de ikke liker de valgene andre har tatt for dem. Politikere er dessuten flinke til å love, men de er mindre opptatt av pålitelighet. Det kan gi velgere følelsen av at de faktisk ikke har en demokratisk stemme, og det oppmuntrer ikke akkurat velgere til å bruke stemmen sin. Dette leserinnlegget fra iFinnmark illustrerer den frustrasjonen jeg tror mange føler, for det er en del eksempler på at politikerne ikke bryr seg om folkestyre.

Folket styrer i teorien, men hvis valgdeltakelsen er lav blant noen grupper (f.eks. fattige, enkelte minoritetsgrupper, førstegangsvelgere, innbyggere i små kommuner eller i noen fylker), er det egentlig ikke et representativt utvalg av folket som styrer. Jeg har i et tidligere innlegg skrevet om the excess of democracy. Det stammer fra rapporten The Crisis of Democracy fra 1975, og den omtalte 1960-tallet som for demokratisk. Det var en tid da mange, ikke minst i USA, brukte den demokratiske retten sin til å si at politikerne ikke hadde representert folkets vilje. Det var dette forfatterne av rapporten ville begrense.

Jeg mener derfor det er grunnlag for å si at lav valgdeltakelse er et problem, men det vi har i Norge, deltakelse uten innflytelse er neppe noe bedre. Demokrati dreier seg om hvordan byrder og goder skal fordeles, og om hvem som skal bestemme fordelingen. Det virker som at det siste spørsmålet er ganske avklart. Det er ikke noe som heter for lav valgdeltakelse, så lenge det er noen som stemmer.

Make the planet great again

Det var så dårlig luftkvalitet i Paris i desember 2016 at byen innførte kjørerestriksjoner i fire dager. Foto: Wikimedia Commons
Det var så dårlig luftkvalitet i Paris i desember 2016 at byen innførte kjørerestriksjoner i fire dager. Foto: Wikimedia Commons

Verden har et stort behov for å vise at den er mot Donald Trump, og den franske presidenten brukte en av Trumps slagord da han kommenterte Trumps beslutning om å trekke USA fra Parisavtalen.

Europeiske ledere burde ha nok motivasjon til å stoppe utslippene, for det står ikke så veldig bra til her. En studie fra 2016 viste f.eks. at hele 48 000 dødsfall per år kan knyttes direkte til luftforurensning i Frankrike. President Macron vil ha alle med seg for å redde verden, men jeg lurer på hvor mye bedre verden blir med Europa i førersetet. Frankrike er kjent for dårlig luftkvalitet, noe disse bildene fra The Guardian illustrerer.

Et annet viktig EU-medlem, Tyskland, har kanskje større problemer med luftforurensning, og tysk media omtaler gjerne Stuttgart som Tysklands Beijing. EUs byrå for miljøvern sa så seint som i 2015 at kvaliteten på Europas drikkevann hadde blitt bedre, men advarte likevel mot kjemisk forurensning fra jordbruket, kommunale kloakkrenseanlegg.og mikroforurensning fra personlige pleieprodukter. Les om det i Nature.

Grønt er kanskje en militær farge, men det er neppe noe som heter grønn krigføring. En artikkel i Newsweek fra 2014 utpeker det amerikanske forsvarsdepartementet som en av verdens største forurensere, og hvis dette er representativt i NATO, er situasjonen veldig alvorlig. Klimaforandringer og tilgang til rent vann kan være like destabiliserende som krig, og det er godt mulig at NATO bidrar til å gjøre situasjonen verre der det allerede er veldig alvorlig, for hvis det militæret forurenser hjemme gjør de det sannsynligvis andre steder også.

Når det gjelder Parisavtalen er det veldig usikkert hvor god den er. Kyotoavtalen ble hyllet som et dramatisk vendepunkt i 1997. Hver eneste avtale og konferanse etter det har blitt omtalt som den siste sjansen vi har. De samme ordene ble brukt om Bonn i 2001, Montreal i 2005, Bali i 2007, København i 2009, Cancun i 2010, Durban i 2011, Warszawa i 2013, Lima i 2014 og til slutt Paris i 2015. Den tidligere NASA-forskeren James Hansen kaller ifølge The Guardian Parisavtalen for svindel fordi den inneholder løfter, men ingen handling. Han har nok rett når han hevder at fossilt brennstoff vil være førstevalget så lenge det ser ut til å være det billigste. Han foreslår istedet en skatt på utslipp av drivhusgasser.

Den franske presidenten vil naturlig nok forsvare Parisavtalen, men sannheten er nok at den er like uforpliktende som alle tidligere avtaler. USA opplevde forøvrig en enorm økning i  oljeproduksjonen under president Obama, selv om han tilsynetalende hadde forpliktet USA til å redusere utslippene, så det er ikke sikkert at Trumps avgjørelse betyr så veldig mye. Den eneste forskjellen er kanskje at han ikke later som at han er grønn.