Vitenskap, spekulasjon og konspirasjon

Jeg liker i perioder å følge med på konspirasjonsteorier. Jeg går raskt lei, tar en lang pause, men kommer som regel tilbake til dette landskapet. Det er mange grunner til at jeg lar meg fascinere. Det er for det første spennende, og det tilfører noe ekstra at noen av de store teoriene har vist seg å være temmelig nære sannheten. Det er også interessant i kulturell betydning, og UFO-fenomenets betydning for populærkulturen er spesielt fengslende. Jeg lar meg også fascinere av hvor viktig det er for debunkere å vise oss sannheten. Selv tilsynelatende nøkterne mennesker blir overmannet av sterke følelser i opplysningens tjeneste. De takler ikke mennesker som tror på noe annet enn en av de mange narrasjonene vitenskap tilbyr.

Planet X er en av de mer interessante teoriene. Den går tilbake til 1840-tallet da matematikeren Urbain Le Verrier oppdaget at Uranus hadde en uregelmessig bane. Han mente at det måtte være tyngdekraften til et hittil ukjent legeme som forårsaket denne uregelmessigheten. Astronomen Johan Gotfried Galle fant deretter planeten Neptun på det stedet der Le Verrier mente den måtte være. Det var et godt nok svar for de fleste, men det var også noen som mente at Neptun ikke hadde stor nok gravitasjon til å forklare denne uregelmessigheten. Astronomen Tbomas Hussey hadde kalkulert, allerede før oppdagelsen av Neptun, at én planet ikke var nok til å forklare Uranus’ bane.

Noen tror på en iskjempe langt utenfor Neptun som påvirker banen til de små legemene i Kuiperbeltet. Illustrasjon: Wikimedia Commons
Noen tror på en iskjempe langt utenfor Neptun som påvirker banen til de små legemene i Kuiperbeltet. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Det er en teori som egentlig aldri forsvant, men den har vært kontroversiell de siste årene fordi noen konspirasjonsteoretikere har tatt dette veldig langt. Jeg skal ikke gå inn på de ulike teoriene, men mange har det til felles at denne planeten har en lang eliptisk bane som gjør at den passerer oss med så store mellomrom at det ikke finnes noen skriftlige kilder. Disse konspirasjonsteorikerne har tatt på seg jobben med å informere oss om sannheten, og ifølge det ferskeste varselet vil katastrofen inntreffe den 23. September 2017.

Det er hovedsakelig to ting jeg synes er interessant med denne saken. To astronomer ved Caltech fortalte i januar i fjor at de hadde funnet beviser for at det virkelig var en stor planet langt ute i solsystemet vårt. De tror den har så lang bane at planeten vil bruke mellom 10 000 og 20 000 år rundt Sola. De kalte den Planet Nine, men det er i realiteten Planet X. Det skal sies at andre studier mener å ha motbevist teorien i etterkant. Det er ikke overraskende, for hvordan kan en hevde at en jobber med pålitelige data på så stor avstand? Det er bare teorier.

Vitenskap er mye spekulasjon eller intuisjon, og mange av de største bragdene i vitenskapens historie ble bevist av noen andre enn de som formulerte teorien. Selv Einstein stolte ikke på, eller så ikke rekkevidden av sine egne teorier. En teori starter gjerne med et geni som følte intuitivt at han/hun hadde rett, og det viste seg seinere at denne forskeren var på rett spor. Det er tankevekkende når mangel på bevis faktisk blir brukt mot de en mener er uvitende, men mye av det vi tar for gitt er ikke mer enn teorier. Det er ikke utenkelig at ordet konpsirasjonsteoretiker ble brukt mot noen av de vi feirer i dag. Det var noen ganger kort vei fra vitenskap til spekulasjon. Vi tenker kanskje at forskere har avlagt et løfte om å tjene sannheten, men de er f.o.f. mennesker.

Advertisements

Det ultimate sorteringssamfunnet

Bilde av framsida til to science fiction blad. Science fiction utforsker konsekvensene av gode og dårlige valg som individer eller samfunnet tar. Det blir det mye god filosofi og samfunnskritikk av.
Science fiction utforsker konsekvensene av gode og dårlige valg som individer eller samfunnet tar. Det blir det mye god filosofi og samfunnskritikk av.

Jeg har lest og sett mye science fiction siden jeg oppdaget denne genren i barndommen, og jeg startet med å lese klassikere som H. G. Wells, Ray Bradbury, Philip K. Dick, Larry Niven og Isaac Asimov. Det er selvsagt en del bøker som advarer, som forteller oss om hva som kan skje i framtida, noe som er en berettiget bekymring når vi har med mennesker å gjøre. Det er også mye science fiction som forteller oss om mulighetene vi har til å bygge et bedre samfunn. Det er mye håp i de to mest kjente fiktive universene, Star Wars og Star Trek, men god science fiction er langt mer enn masseprodusert kiosklitteratur og overbetalte Hollywood-stjerner. Det er litteratur med større kvaliteter enn arrogante kritikere er i stand til å se. 

Jeg har ikke tro på at vi skal tenke på framtida etter at den har dukket opp, og har derfor skrevet en del innlegg om ei framtid som kan bli dystopisk. Vi ser allerede at AI-teknologi er på vei inn, og det har vært flere store rapporter de siste årene som har advart mot konsekvensene. Jeg har i tidligere innlegg bl.a. vist til rapporter fra Bank of America Merryl Lynch, Center for Human-Compatible Artificial Intelligence ved UC Berkeley, Deloitte og en fra Obama-administrasjonen. Det var ingen av disse rapportene som snakket hypotetisk. De var sikre på at maskiner vil gjøre stadig flere av de jobbene som mennesker gjør i dag. Det er altså ikke et spørsmål om det kommer til å skje, men hvor raskt.

Italieneren Vilfredo Pareto formulerte for drøye hundre år siden 80/20-regelen. Den gikk ut på at 20 prosent av Italias befolkning eide 80 prosent av verdiene. Regelen går under flere navn, og et av flere i det engelske språket er “the law of the vital few.” En trenger altså ikke mange for å skape verdier. Denne regelen har blitt brukt i ulike teorier, og det er ikke utenkelig at 80 prosent av befolkningen i framtida vil bli overflødige.

Sosialisme er ikke kjempepopulært i USA, så det er mange der som allerede har erfaring med å være irrelevante. Vi europeere har nytt godt av sosialisme, og siden tanken om likhet har vært så dominerende blir også politikere på høyresida påvirket av det samfunnet de har vokst opp i. Det er likevel tegn som tyder på at selv sosialister ikke tror på likhet og solidaritet. Det er stadig flere europeere som har problemer med å forsørge seg selv, til tross for at de har fast jobb. Dette er såkalte working poor. Sentrale europeiske land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia er åpenbart kapitalistiske, men jeg vil likevel hevde at sosialistiske ideer har stått sterkt der også. Det har dessuten vært mange sosialistiske regjeringer i disse landene.

Sosialdemokratiet er allerede under press, men effektiviseringen gir oss nye utfordringer. Hva skal 80 posent av befolkningen gjøre når samfunnet ikke trenger arbeidskraften deres? Land med en sosialistisk mentalitet vil kanskje klare seg bedre enn de kapitalistiske landene som har en tradisjon for å ignorere de fattige, men det kan bli dramatisk her også. Dette kan få følger for det sorteringssamfunnet som har vært under utvikling i en del år, også i sosialistiske Norge. Det er en god del blant oss som mener at verden hadde blitt bedre uten f.eks down syndrom og medfødte muskelsykdommer. Det er også noen som mener at vi skal skjule autisme, NLD, Tourette syndrom o.l. Det er ikke lett å leve med en tilstand som samfunnet ikke aksepterer, men alle som har disse diagnosene viser at livet kan bli bra, også for de som må kjempe for det.

Det er et tankekors at det moderne livet ser ut til å være skadelig. Det er ikke mange som ikke har noen lyter i løpet av livet. Depresjon og angst kan ramme hvem som helst, og det er mye som tyder på at tarmen med sine flere milliarder nerveceller har mye å si for hjernen. Når det gjelder et framtidig samfunn av den typen jeg har antydet i dette innlegget anbefaler jeg science fiction klassikeren Soylent Green. Den viser samfunnet før en total kollaps, mens Isaac Asimovs serie om politimannen Elija Bailey (The Caves of Steel, The Naked Sun og The Robots of Dawn) viser en mulig løsning, i form av kommunisme, etter en brutal overgang. Alle fikk mat (alger) og ei seng i dette overbefolkede samfunnet, men ingen vil beskrive de to fiktivene samfunnene som gode. Boka Parable of the Sower av Octavia Butler viser et scenario som er skremmende realistisk på kort sikt. Det er en kollaps forårsaket av klimaforandringer, store økonomiske forskjeller, og grådige bedrifter.

Netflix viser forøvrig to av Charlton Hestons filmer for tiden, The Omega Man fra 1971 (basert på boka I Am Legend) og Soylent Green fra 1973, samt en relativt ny versjon av I Am Legend med Will Smith. Dette er temmelig dystopiske filmer. De viser ei framtid der alt går galt. Jeg har ikke tro på at det er det framtidige generasjoner i Europa kommer til å oppleve. Jeg tror heller ikke, som noen konspirasjonsteoretikere i USA gjør, at myndighetene planlegger å drepe en stor del av befolkningen (f.eks. gjennom å tillate alvorlige sykdommer). Det er likevel rimelig å anta at mange regjeringer reflekterer over hvordan de skal takle migrasjon, 80 prosent arbeidsledighet, og en gjennomsnittlig levealder som blir stadig høyere. Det blir mange år med med pensjon.

Det er vanskelig å se for seg at løsningen blir mindre sosialisme. Jeg er ikke pessimistisk av natur. I alle fall ikke i den grad at jeg godtar nederlag. Jeg prøver igjen og kommer ofte fram til en løsning, selv om det noen ganger tar lenger tid enn nødvendig. Jeg er likevel betenkt når jeg tenker over hvilket samfunn dattera mi og eventuelle barnebarn kommer til å arve. Det blir ikke lettere å leve i et samfunn der det kanskje ikke er plass til like mange som i dag. Det blir neppe et samfunn som omfavner annerledeshet.

Den norske salaten

Jeg har et relativt godt kjennskap til USA siden kona mi er amerikansk og vi bodde en periode i Little Rock, Arkansas. Det er et land som alltid har hatt mange kulturer. Noen liker å kalle det for en smeltedigel, mens pizza og salatbolle er nyere bilder. Alle metaforene har svakheter, mens jeg er spesielt negativ til smeltedigelen. Det betyr nemlig at absolutt alt en var før en utvandret blir borte. Det som gjør hver enkelt person spesiell forsvinner i det de ulike kulturene smelter sammen. En vil ikke lenger være i stand til å identfisere individene. Jeg liker salaten bedre. Da beholder en sin egenart, og alle tilfører salaten eller det nye samfunnet sitt noe nytt, men en forandrer seg også i møtet med det nye. En respekterer det nye landet sitt og blir integrert.

USA har mange ulike grupper, men de ulike begrepene blir hovedsakelig brukt til statistikk, ikke for å holde folk atskilt. Det kan kanskje høres ut som at ingen bare er amerikanere når de snakker om European-American, African-American, Hispanics, Asian-Americans etc. En kan også identifisere seg som biracial, triracial, multiracial eller mixed race. Det siste høres spesielt ille ut på norsk, for jeg forbinder ordet blandingsrase med kjæledyr (kanin, katt, hund).

Hvis vi holder oss til moderne tider, har vi i Norge hatt innvandring siden tidlig på 1960-tallet, og vi begynner å få en del ulike minoriteter. Hva skal vi kalle de ulike gruppene? Minoritet er et greit generelt ord, men hvor lenge er det naturlig å definere seg som en minoritet. Jødene har bevart noen fragmenter av kulturen sin, hovedsakelig knyttet til religion, men jeg tror ikke det er mange som tenker på dem som jøde først, mens det norske i beste fall er nummer to på lista. Amerikanske jøder er like amerikanske i sin væremåte som f.eks. amerikanske katolikker, og sånn er det i Norge også. Når blir en norsk? Ordet minoritet er knyttet til etnisitet, og en familie som kom fra f.eks. Jugoslavia eller Pakistan på 1960-tallet har sannsynligvis beholdt noe av identiteten fra hjemlandet, men de er likevel norske. Hva med samer og romanifolket? Er de nordmenn eller etniske minoriteter? Vi er forhåpentligvis en salat der alle bidrar med farge og smak, mens vi likevel finner oss til rette i fellesskapet. Vi er like fullt opptatt av at noen er noe annet enn majoriteten.

Reklame fra et kjøpesenter før skolestart,men det beskriver også salatbolla. Nye opplevelser og nye venner - bedre sammen.
Reklame fra et kjøpesenter før skolestart,men det beskriver også salatbolla.

Mange bruker begrepet etniske nordmenn. Hva betyr egentlig det? Jeg kjenner ikke til noen presis definisjon, og det tror jeg ikke noen gjør. Jeg mistenker likevel at mange tenker på hvite nordmenn, vikinger, som etnisk norske. Etnisitet er tross alt det vi har til felles, det som identifiserer oss (språk, kultur, religion, musikk etc.). Det er sannsynligvis det mange mener når de sier at nordmenn vil være i mindretall om noen år. Det er ikke hudfargen de frykter for, men det som så langt har vært vår identitet.

Jeg hører med jevne mellomrom uttrykket “nordmenn med innvandrerbakgrunn.” Statistisk sentralbyrå skrev for fem år siden at 1,1 millioner nordmenn har innvandrerbakgrunn. Tallet var så høyt fordi det inkluderte alle som ikke hadde to foreldre og fire besteforeldre som ble født i Norge. Det tar altså tre generasjoner å bli norsk. Familien min er helnorsk så langt det er mulig å spore den bakover i tid. Dattera mi og de barna hun kanskje får om noen år vil likevel ha innvandrerbakgrunn fordi kona mi er amerikansk. Dette høres litt ut som én dråpe-regelen eller “invisible blackness” fra tida med amerikansk apartheid.

De sterkeste motstanderne av innvandring mener at etniske nordmenn vil utgjøre mindretallet i framtida, og dermed bli en nasjonal minoritet. Det er mørke tanker, for ikke å si politisk brune tanker, men det er neppe noen tvil om at samfunnet kommer til å forandre seg som en følge av innvandring. Bør vi styre den utviklingen? Det betyr ikke så mye hvilken hudfarge vi har. Norge vil være et mer spennende land som en salat enn som en smeltedigel, men spørsmålet er om vi er villige til å ta de vanskelige avgjørelsene. Stortingsvalget bekreftet kanskje inntrykket av et land som ikke vil ha det norske, representert ved Krf. Vi ser derimot ut til å tro at islam er islam, mens sannheten er at islam har opplevd en indre maktkamp siden profeten Muhammed døde på 600-tallet. Det finnes derfor ikke én islam, og hvis vi ikke ser forskjellene, kan vi i framtida få den samme maktkampen i Norge.

Vi ser noe av denne naive holdningen når NATO støtter moderate muslimer i Syria. Det er 1000 konkurrerende grupper og mange av dem ønsker det samme som IS, nemlig en islamsk stat. Jeg mener vi burde bestemme hva vi har i salaten, hvordan framtidas nordmann skal være. Vi vet at en typisk nordmann i framtida kanskje ikke er hvit. Det er uviktig, men jeg forstår de som er bekymret over hva som vil være viktig for oss i framtida. Jeg tror dette er et av de mest sentrale spørsmålene det er mulig å diskutere i dag. Norsk kultur-debatten handler om det; ikke om hvilken hudfarge en har, eller i hvilket land familien utvandret fra.

Det virker imidertid som at vi er mer opptatt av det som skiller oss, og det er ikke fordi vi vil bruke det i statistikken. Det er fordi vi vil at fordelene skal forbeholdes de hvite, men hvis vi er naive kan resultatet bli det samme. Da får vi et “oss og dem-samfunn” der forholdet mellom majoritet og minoritet vil være i konstant endring. Problemet i en del muslimske land er at en muslimsk retning (sunni, sjia, salafisme, sufisme), gjerne en som tilhører minoriteten i landet, styrer over en befolkning som tilhører en annen retning. Faren er stor for at vi får et samfunn amerikanerne omtaler som “the haves and the have nots.” Det er en god nok grunn til å ha et bevisst forhold til ingredienser, og til å tenke mer bevisst på definisjoner.

Poker på Stortinget

Vi forstod den tiden vi levde i, og ga svar menneskene trodde på.

Det skal ha vært svaret Trygve Bratteli ga da han fikk spørsmål om hvorfor Arbeiderpartiet gjorde det så bra etter krigen. Ap hadde flertall alene i de fire første Stortingsvalgene og partiet fortsatte å dominere i Stortinget med 71 av 157 representanter så seint som 1985-1989.

Jeg hørte et kort radiointervju med lederen for AUF på en av de siste dagene av valgkampen. Han var bekymret for demokratiet fordi han mente at hets hindret mange unge i å uttrykke politiske meninger. Han har kanskje rett i at den offentlige debatten er den siste resten av demokratiet. Politikerne er i teorien valgt for å representere folket, for å ta avgjørelser for folket. Det er likevel ikke alltid like opplagt at de lytter til folket. Det er spesielt tydelig i saker som skolestruktur, kommunesammenslåing, oljeboring i nord, nasjonalt avfallsdeponi, og jeg tror noen var fristet til å ignorere folkeavstemningen i 1994. En folkeavstemning er såvidt jeg vet ikke beskrevet i grunnloven, og norske folkeavstemninger er derfor rådgivende. 

Plakat fra Natur og ungdom. De seks partiene som ifølge Natur og Ungdom vil beholde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt har en representant mindre enn Ap.
De seks partiene som ifølge Natur og Ungdom vil beholde Lofoten, Vesterålen og Senja oljefritt har en representant mindre enn Ap.

Folkeavstemning er det mest demokratiske vi har. Et Stortingsvalg er demokratisk på den måten at vi kan stemme på mange ulike partier, stryke eller forandre rekkefølgen på kandidater. Vi er imidlertid ikke en del av det spillet som foregår bak lukkede dører, og som avgjør hvem vi kan stemme på og hvilke saker som får flertall. Vi ser noe av det i kjølvannet av valget. Jeg forklarte i Ei helg på gjerdet hvorfor jeg er skeptisk til Arbeiderpartiet. Det hjelper ikke at Jonas Gahr Støre og Kari Kaski i SV har signalisert at de vil jobbe for å felle regjeringen. Det er 54 år siden forrige gang det skjedde, så begrunnelsen må være god. En kan undre seg over om den er det når mistilliten kanskje er et resultat av de tapte kampen om velgernes tillit.

Politikk har mye med taktikk og timing å gjøre. Meningsmålinger om hvem velgerne ønsker som statsminister, samt valgresultatet tyder på at veldig mange ikke ønsker seg Jonas Gahr Støre som regjeringssjef. Han vil nok respektere det fram til Krf eventuelt garanterer et rødt flertall. Det er et pokerspill vi er vitne til nå. Ap og SV har sannsynligvis ikke mindre tillit til regjeringen i dag enn de har hatt de siste fire årene. Opposisjonen har hatt fire år på seg til å bygge et alternativ, som f.eks. å forklare hva de skulle bruke økte skatteinntekter på. Da virker det ganske panikkartet å true med mistillit og forsøke å presse andre partier til å støtte forslaget. Det blir som å ta en omkamp uten å blande inn velgerne, men det sånn politikk fungerer.

Jeg trodde i min enfoldighet at politikk dreide seg om å gjennomføre de sakene en trodde på. Det var kanskje det sentrumspolitikeren Jonas Gahr Støre gjorde da han flørtet med V og Krf. Prosjektet hans var i realiteten en sentrumsregjering, og det kan forklare hvorfor Rødt og SV fikk en del stemmer. Et av favoritt-ordene til politikere er mandat. Jeg er ikke overbevist om at Støre har et mandat denne gangen, selv om han skulle klare å forhandle seg fram til mistillit.

Det er heldigvis ikke ulovlig i det norske sosialistiske samfunnet å tjene/arve mye penger, heller ikke for ledere i Arbeiderpartiet. Det er likevel en litt artig kuriositet at noen av de mest profilerte sosialistiske politikerne gjør det bra som investorer/spekulanter, det som en gang var arbeiderklassens motstandere, mens statsministeren de siste fire årene framstår som langt mer gjennomsnittlig. Det er som sagt ikke noe galt i å investere pengene sine i noe som gir høy avkastning, men det som betyr noe er om denne spekulanten kan gi svar velgerne tror på. Det er vel der mange politikere sliter.

Når det gjelder sitatet innledningsvis er det interessant at det virker å være en motsetning mellom teori og virkelighet i miljøpolitikken. Noen ser på Ap som et grønt parti, men det er vanskelig å se hvordan de kan samarbeide med noen andre enn Høyre og Frp i miljø, såvel som i innvandring. Arbeiderpartiet har tidligere åpnet opp for oljeboring på Helgelandskysten og Vestfjorden (mellom Lofoten og Salten), og de virker ikke villige til å stenge døra for Lofoten heller. Det er mange grunner til å forby oljeboring i Nord-Norge, og jeg kan ikke tenke meg at det er mer forsvarlig med oljeleting i Vestfjorden enn det er i Lofoten. Det vil sannsynligvis få konsekvenser for begge. Dette er et så viktig spørsmål, ikke bare for de berørte områdene, men for landet, at det burde være en folkeavstemning. Spørsmålet er om politikerne takler så mye demokrati.

Ei helg på gjerdet

Bilde av oljeplattformen Johan Sverdrup. Den kanskje siste gigantplattformen, Johan Sverdrup, ligger for tiden ved Aibel i Haugesund. Den skal pumpe olje på Utsirahøyden 160 km vest for Stavanger.
Den kanskje siste gigantplattformen, Johan Sverdrup, ligger for tiden ved Aibel i Haugesund. Den skal pumpe olje på Utsirahøyden 160 km vest for Stavanger.

Jeg kan i teorien se meg selv som en sosialist. Jeg er en av de mange som hadde kommet fordelaktig ut hvis ressursene ble litt jevnere fordelt. Jeg har likevel blitt stadig mer skeptisk til venstresida.

Det er mange grunner til at jeg er spesielt kritisk til de to siste lederne av Arbeiderpartiet. Det har ikke bare med formuer å gjøre, for det er en styrke ved den type sosialisme vi har at det er mulig å tjene penger, det er mulig å være individuell og en foregangsmann/kvinne. En kan likevel kritisere politikere, som media med rette har gjort i det siste, for hvordan de forvalter formuen sin. Det spiller ingen rolle om en har tjent pengene på ærlig vis eller arvet dem, for hvis en bryter med de etiske retningslinjene en mener regjeringen og næringslivet bør følge, har en feilet. Det gir dessuten et dårlig inntrykk når det er media som avslører, og ikke investoren som informerer.

Det er ikke Jonas Gahr Støres formue som er hovedproblemet mitt, selv om det ikke akkurat forbedrer omdømmet hans. Han vet at media kommer til å granske absolutt alt han foretar seg, så en kan i det minste forvente at han lærer underveis. Det gjør han ikke nødvendigvis til en dårlig leder hvis han nekter å endre atferd, men en kan spørre seg om det kommer i veien for de politiske forpliktelsene hvis han investerer i prosjekt som er i strid med Ap-politikk.

Det minner en del om det regimet Støre var en del av med Jens Stoltenberg som sjef. Norge gikk til krig mot Libya i 2011, og prosessen bestod av et møte på statsministerens kontor, etterfulgt av noen telefonsamtaler og SMS-meldinger. Det var, såvidt jeg har forstått, ikke noen diskusjon eller vedtak i regjeringen eller i Stortinget. Det kom seinere, og det er også en del som mener at Jonas Gahr Støre er en krigsforbryter som burde ha blitt sendt til den internasjonale krigsdomstolen i Haag. De seks norske F-16 flyene som slapp 588 bomber over Libya handlet i strid med FN-resolusjon 1973 som handlet om å beskytte sivile liv. Det burde få oss til å spørre om vi er like hensynsløse som stormaktene. Vi er det hvis vi spiller det samme spillet de gjør.

Jeg er også skeptisk til Ap fordi de egentlig ikke har noen saker. Partiet har i alle år framstilt seg selv som motstykket til Frp i innvandrerspørsmål. De er like mye for en streng innvandringspolitikk, samtidig som mange innvandrere stemmer på Arbeiderpartiet. Les mer om det på ssb.no. De er derfor i en mellomposisjon. Jens Stoltenberg sa selv at de ikke kunne gi oppholdstillatelse til alle som kom, så de avviser dem på en vennligere måte enn Frp.

Det er noen som ser på Ap som et miljøparti, selv om det er veldig uklart hva de egentlig mener om oljeboring i Lofoten, og partiet vedtok på landsmøtet i april 2017 at de vil åpne opp for leting i det såkalte Nordland 6-området (nordlige Helgelandskysten og Vestfjorden, som er mellom Lofoten og Salten). Alle fokuserer på Lofoten, men jeg kan ikke se at det er mindre problematisk med Helgeland eller Salten. Det virker altså som at Arbeiderpartiet ikke vil forby oljeboring, og de er heller ikke tydelige på at Lofoten er avgjort for godt. De kjøper seg kanskje tid.

Jeg har skrevet en del om miljøvern og ren energi. Haugaland kraft selger såkalt blåkraft, strøm med opprinnelsesgaranti. Det betyr at kunden vet hvor den ble produsert, men hvis vi ikke kjøper denne garantien, kan strømmen like gjerne komme fra et kull eller kjernekraftverk. Hvis norske mydigheter vil redusere olje-avhengigheten må de starte et sted. Statoil har kjøpt tjenester for 100 milliarder kroner i Rogaland de to siste årene. Det er ingen tvil om at olje betyr mye for hjemfylket mitt, men det er lite som tyder på at politikerne vil tilby et alternativ. Det er meningsløst å snakke om miljøvern uten en alternativ industri. Der burde Statoil ha en rolle å spille. De kunne like gjerne ha kalt seg Arctic Energy, og blitt ledende i verden på ren energi.

Det er bare tull å gi forbrukerne hele ansvaret. Hvis venstresida vil være et alternativ, hvis de vil gi oss noe vi ikke allerede har, må de åpne opp for en god del mer enn forbud mot olje. Havet har alltid vært viktig for oss, og det er sannsynligvis mer energi fra bølger, vindkraft og hydrogen enn det er olje i verden. Dette er dessuten en utømmelig kilde. Problemet er kanskje at det er for mye energi, for mens alle land med en kyst kan produsere store mengder ren energi, er det ganske få land som har muligheten til å produsere olje. Vi hadde med andre ord blitt mindre viktige, og jeg tror det er en langt viktigere overveielse enn miljø for alle de største partiene.

Jeg skal stemme på mandag, men er fremdeles usikker på hvilket parti det blir. Jeg kommer til å tenke på store saker, på hvilke konsekvenser de kan få for Norge, og ikke bare Rogaland, men har en følelse av at det ikke var bedre da vi hadde åtte år med rødgrønt flertall. De hadde sannsynligvis møtt nedgangstider med de samme tiltakene som Erna Solbergs regjering har. Det er ikke spesielt behagelig å sitte på et gjerde, men jeg kommer ned på mandag, Jeg kommer forhåpentligvis ned til en leder jeg kan respektere.

Fotball er bortkastet

Forsida til The Disposssessed. Jeg leser for tiden Ursula Le Guin, en science fiction-forfatter som gjerne inkluderer samfunnskritikk og filosofi i romanene sine.
Jeg leser for tiden Ursula Le Guin, en science fiction-forfatter som gjerne inkluderer samfunnskritikk og filosofi i romanene sine.

Jeg har aldri hatt en diagnose for lærevansker, men har hatt så store vansker at det ikke er utenkelig. Det dreier seg om lav lesehastighet, konsentrasjonsvansker, vansker med å forstå og huske det jeg leser. Det er derfor noe som alltid har kostet mye tid og energi. Det er perioder da det føles som at det glipper, at jeg ikke kommer til å lese flere bøker.

Jeg må kjempe for ordene. Da er det lettere å la seg underholde av Netflix eller Spotify. Jeg elsker spesielt sistnevnte og hører mye på musikken fra Star Trek, Star Wars og Ringenes Herre. Jeg prøver imidlertid å skape en balanse mellom ulike aktiviteter, men boka var den første kjærligheten min. Jeg vil ikke gi opp den, selv om det kan være vanskelig å finne motivasjonen noen ganger. Det er for andre helt andre ting som kommer i veien. Når en ser hvor mye spalteplass avisene brukte på fotball etter Tyskland-Norge kampen forstår jeg at fotball betyr mye for mange.

Norsk fotball har ikke i nærheten av de pengene som engelske og spanske klubber kan fråtse i, men det er mye sløsing her også. En NTB/artikkel som flere aviser har publisert gir en oversikt over hvor store budsjett Eliteserieklubbene har denne sesongen. Rosenborg er øverst med 161 millioner kroner og Stabæk nederst med 35 millioner kroner. De lagene som kjemper en desperat kamp for å overleve i Eliteserien brukes faktisk betydelig mer, og Vikings budsjett er på hele 80 millioner kroner. Fredrikstad er et bunnlag i 1. divisjon, men de bruker likevel 30 millioner kroner denne sesongen. Det virker ikke som at de får all verden tilbake for investeringene.

Jeg vet ikke hvordan det er med overskudd, men har ikke inntrykk av at fotball er en god investering. FK Haugesund er et lag som har ord på seg for å ha en god økonomi, men klubben hadde likevel et underskudd på 4,5 millioner kroner i fjor. Jeg ser ikke så mye på fotball lenger og det har delvis med pengene å gjøre. Det er likevel ikke til å unngå at en får med seg en del overskrifter. Jeg registrerte bl.a. at Dagbladet og VG hadde brukt mye tid på å telle ned til sesongstart i England, og journalistene uttrykte en euforisk glede når de omtalte spillerkjøp. De får sikkert mye underholdning ut av disse pengene, men det burde gi oss en ubehagelig følelse at vi bruker så mye penger. Når et lag kjøper dyre spillere må de hente inn flest mulig av disse pengene fra supporterne, og det inkluderer de som følger dem fra norske kanaler.

Vi gir penger til klubber og spillere som faktisk ikke vet hvordan de skal håndtere penger fornuftig, og det er verst for klubber som mottar penger fra kommunen. Samme hvor underholdende fotball kan være virker det som en feil bruk av fellesskapets penger. Det er dessuten ikke så mye forskjell fra sesong til sesong. Det er stort sett de samme som kjemper om medalje hvert år, og det laget med mest penger vinner som regel. Hvorfor skal vi sponse dette?

En av grunnene til at jeg ga opp fotball var de sterke følelsene. Jeg ble sur og irritert hvis laget mitt tapte, og hvis du heier på FK Haugsund betyr det en del dårlige dager. Det er dumt med sport hvis du bryr deg så mye. Det er likevel en god del som bryr seg og som fortsetter som fotballsupporter selv om det egentlig er noe av det dummeste samfunnet kan bruke penger på. Det er veldig gøy å spille fotball, men jeg er ikke overbevist om at det er fornuftig å ofre mye tid, penger og krefter på at noen spillere skal tjene mer enn f.eks. lærere. Gjennomsnittslønna i Tippeligaen er på 600 000 kroner, men en god del tjener det dobbelte. Det er rart at vi er misunnelige på lærerne, mens vi applauderer en industri som skaper avhengighet, og som tar mange ressurser vi kunne brukt på andre ting.

Det er vanskelig å legge en avhengighet til side, men jeg skal prøve å lese mer framover. Det krever mer, men jeg har det best når jeg finner en balanse mellom film/musikk og bøker. Hvis du er en av de som bare må se på Tippeligaen, Premier League, Primera Divión eller Serie A, hva hadde du gjort hvis dette forsvant? Hva hadde vært alernativet ditt? Hvis du vil behandle avhengigheten din, hva hadde du erstattet den med?

Jeg er ikke i tvil om at musikk og litteratur er mine valg, men i en hektisk hverdag er det ikke alltid lett å finne den nødvendige roen.

Samme historien i 70 år

Fortau i Haugesund med ødelagte heller. Vi klarer oss uten er perfekt fortau, men dette er ikke det eneste Terrakommunen Haugesund sliter med.
Vi klarer oss uten er perfekt fortau, men dette er ikke det eneste Terrakommunen Haugesund sliter med.

Det er sjelden samsvar mellom teori og praksis eller kart og terreng. Politikk er dessverre ikke noe unntak.

Det høres flott ut når bøkene beskriver demokratiet vårt som et styresett der folket velger noen av sine egne inn på Stortinget. Representantene er av folket, og de fremmer folkets interesser. Det er grunnen til at alle fylkene er representert, og siden de fleste i Rogaland bor i Sørfylket, har denne regionen flest representanter. Disse representantene fremmer ikke andre staters eller unioners interesser. De lar seg heller ikke påvirke av lobbyister, for det er det folket de en gang var en del av som bestemmer. De har tross alt blitt valgt for å ta de avgjørelsene folket vil ha. Det er kartet, men i virkeligheten kan en nok ikke ta for seg vedtak og si at det var det norske folkets vilje som vant fram. Dette minner meg om rapporten The Crisis of Democracy fra 1975. Denne er kjent for formulering “an excess of democracy” som en beskrivelse av det amerikanske folkets deltakelse gjennom protestbevegelser på 1960-tallet. Det er altså en tanke om at en må begrense demokratiet.

Sykehus, eldreomsorg, skole, EU-direktiver, politireform, kommunereform, innvandring og ren energi er store saker både på lokalt og nasjonalt nivå, men det er ikke ofte folket blir hørt i disse sakene. Det er f.eks. ikke folket som har tvunget eldre inn på dobbeltrom ved sykehjemmene i Haugesund. Det er heller ikke folket som har bestemt at barn ikke skal få den hjelpen de trenger på skolen. Den ene av disse gruppene har stemmerett, men blir ignorert. Den andre har foreldre som blir ignorert. Jeg har ingen illusjoner om at noen partier er mer pålitelige enn andre, men er nok ekstra skeptisk når Ap vil øke statens inntekter med 15 milliarder kroner for å kunne tilby gode velferdsordninger for barn, unge og eldre. Det var vel et og annet løfte de rødgrønne ikke fikk gjennomført under sine åtte år med flertall, så det er grunn til å tro at økte skatter ikke vil gjøre susen denne gangen heller.

Jeg har mistanke om at lite har forandret seg siden 1948. Mora mi ble født i Bodø det året krigen startet, og familien flyttet til Haugesund åtte år seinere. En av de tingene hun husker fra barndommen er løse/knuste heller på fortauene. Det har ikke forandret seg. Nå er ikke dette en stor sak, men likevel ganske betegnende. Det var forståelig med forfall og manglende tjenester de først årene etter krigen. En måtte ha et større perspektiv når fokuset var på å gjenoppbygge landet. Alle har fått det bedre i de 70 årene som har gått siden besteforeldrene mine bygde et hus på Hauge i Haugesund, men vi blir fremdeles fortalt at vi må klare oss med mindre for å skape et mer rettferdig samfunn.

Politikere liker å snakke om rettferdighet og rettferdige budsjett, og hvis en uttrykker skepsis blir en gjerne angrepet for å være sutrete og egoistisk. Det er mulig jeg bare tenker på meg selv, men jeg lurer på når det skal bli vår tur. Politikerne har servert den samme historien i 70 år, og jeg tror ikke det spiller noen rolle hvor store skatteinntekter de vedtar. De som trenger mest hjelp står fremdeles bakerst i køen.

Stortingsrepresentantene er egentlig våre tillitsvalgte, men spørsmålet er om vi har tillit til dem. Jeg gjør som de fleste andre; jeg stemmer av gammel vane, men det er lenge siden jeg trodde vi spilte på samme lag.