Porno for godt voksne

Bilde av Risøy bru og en marina. Jeg er ikke svartsjuk, men liker å se på båtene i de mange marinaene i Karmsundet.
Jeg er ikke svartsjuk, men liker å se på båtene i de mange marinaene i Karmsundet.

Det er kanskje ikke mange som tenker på meklere og selgere av hus og båt som leverandører av porno, men det er den funksjonen de har hos oss.

Kona ser på hus hele tida, for det meste hus som er innenfor rekkevidden for oss den dagen Husbanken eventuelt bestemmer seg for å respektere politikernes vedtatte mål, men en og annen gang drømmer hun om hva vi kunne gjort med ubegrensete midler. Jeg gjør det av og til, for det er ingen tvil om at ønsket om å eie noe, og dermed være uavhengig, er stort.

Porno for meg er likevel båter. Besteforeldrene mine hadde ei flott hytte på ei halvøy i Sveio. Vi måtte gå over et jorde og gjennom en skog for å komme dit. Hytta lå 50 meter fra sjøen og hadde ei brygge i stein. Jeg hadde noen fine somre der, og det var utrolig mye fisk i fjorden. Vi fikk mye sei, torsk og hvitting, samt en og annen hyse. Vi fikk noen ganger besøk av nise også. Det var gode barndomsminner. Jeg kunne alt om fisk og båt da, men det ble brått slutt på dette da vi ikke lenger hadde tilgang til hytta. Mora mi hadde en båt (Øien 14 fot, tror jeg), men siden vi ikke hadde båtplass ble den liggende på land.

Jeg drømmer derfor om en båt. Den ultimate drømmen er en stor (30-40 fot) jeg kan overnatte i, men siden jeg har glømt alt jeg en gang kunne, inkluderer drømmen en mindre båt og båtførerprøven på vei mot noe større. Det er mye bra brukt for under 200 000 kroner, men selv en gammel robåt til et par tusen kroner er utenfor rekkevidde når jeg ikke har penger til båtplass.

Jeg kan ikke kjøpe en båt uten å ha en båtplass og drømmer derfor like mye om det. Det kan en få i Haugesund sentrum for mellom 100 000 og 250 000 kroner, så det første trinnet av fantasiene mine koster opp til 300 000 kroner. En Øien 530 F med overbygg og kalesje fra den lokale produsenten Øien båt hadde ikke vært en dårlig start på drømmen. Jeg liker ikke å bruke bilder når jeg ikke vet om det er greit, men her er et bilde på produsentens hjemmeside. Du finner ikke bedre porno på noe nettsted.

Fraværsregelen trenger noen unntak

Bilde av Haugaland videregående skole. Jeg gikk her i to år og mistrivdes, men møtte opp hver dag.
Jeg mistrivdes som elev her i to år, men møtte opp hver dag.

De to første jobbene jeg hadde som lærer var på yrkesskoler. Det var to år med konflikter, hovedsakelig grunnet fraværsregelen. Skolene hadde en regel om at en viss prosent i fravær kunne føre til at en ikke fikk karakter i det faget. Jeg husker ikke hvor stort tallet var, men antar at det var litt høyere enn i dag, siden den nye 10 prosent-regelen tross alt er en innstramming. Jeg hadde imidlertid en del elever på byggfag som ikke prioriterte norsk og engelsk, for å si det forsiktig, og det var derfor elever som hadde et urimelig høyt fravær. Denne skolen hadde ingen mekanismer på plass for å håndtere denne type utfordringer.

Fraværsregelen var en vits, og jeg var derfor spent da regjeringen strammet inn fraværsreglene. Det resulterte i et rabalder uten like. Det var demonstrasjonstog, og i tillegg til elevene protesterte både fastleger og kjøreskoler. Det er en vanlig reaksjon. Mennesker liker ikke forandring, men dette vil sannsynligvis gå bedre enn mange har fryktet. Det kan nemlig virke som at spådommene var unødvendig dystre.

Fraværstallene for skoleåret 2016-17 ble nylig offentliggjort, og de viste at det var en nedgang på 40 prosent for hele landet og 50 prosent i Rogaland. Det var 3,1 prosent på nasjonalt nivå som ikke fikk vurderingsgrunnlag (IV), og 1,8 prosent av disse fikk IV på grunn av overskredet fraværsgrense. Det var en liten nedgang sammenliknet med det foregående skoleåret. Les mer på Utdanningsdirektoratet.

Ting har en tendens til å ordne seg etter hvert. Elevene trenger ikke, såvidt jeg har forstått, dokumentere sykefraværet før de har passert 10 prosent, men etter det kan f.eks. helsesøstre gjøre det. En trenger altså ikke nødvendigvis en avtale med fastlegen. Det er interessant at nedgangen var så stor. Det tyder på at mange klarer seg med et større press, selv om de ikke liker det.

Er det ikke sånt det fungerer, eller bør fungere, i arbeidslivet også? En doktoravhandling som Forskning skrev om fant forøvrig at, selv om noen bruker uttrykket “ta en tredagers”, er det ikke vanlig å utnytte den generøse, norske sykelønnsordningen. Det er imidlertid mer av den type fravær blant unge enn eldre arbeidstakere. Da er det kanskje ikke bare sykdom som hindrer oss i å gå på jobb eller skole? Når det gjelder trafikkopplæring og andre ting elever mener de trenger å gjøre på dagtid, er det virkelig myndighetenes ansvar å nedprioritere undervisning for å tilrettelegge for dette?

Jeg tror det er nødvendig med en grense. Jeg har sett en del atferd, både som elev og lærer, som viser at det er ei gruppe elever som trenger mer disiplin enn andre. Det er likevel én grunn til at jeg mener den nye ordningen er for streng eller ikke har nok unntak. Det er vanskelig å snakke om psykisk sykdom, og selv om 16-18 åringer kan gå til legen alene, kan det innebære en konflikt med familien. Jeg kjenner til eksempler på familier som ser på f.eks. depresjon som en svakhet, en svakhet som ikke tolereres. Jeg nevner ofte angst og depresjon fordi jeg skriver om autisme, ADHD og NLD på den andre bloggen min, og dette er to vanlige tilleggsvansker for de som har en utviklingsforstyrrelse. Når en sliter med den type symptomer er det ikke sikkert det er så lett å gå til legen, uavhengig av om en må kjempe mot familien eller ikke.

Forskning.no skriver også om at psykisk helse er et tabubelagt emne blant ungdommer. Det er noe de prøver å skjule for hverandre. Det trengs derfor mer kunnskap om emnet. Jeg skrev om det i fjor, og anbefaler Mye å hente i psykiatrien. Jeg skrev i det innlegget om ei bok med samme navn som tar for seg ungdom og psykisk helse.

Den kommunale luksusfella

De fleste som ikke har den luksusen det er å ha mer penger enn de trenger vet hvor vanskelig det er å lage det optimale budsjettet. En vil gjerne bruke penger på alt, men det må harde prioriteringer til. Prioriteringer hører like mye hjemme på et høyere plan, f.eks. når kommunepolitikere bestemmer hvem som skal få hva og hvor mye de skal få. Jeg forstår utfordringen, men blir likevel overrasket over noen over de valgene politikerne i Haugesund har tatt.

Haugesund har profilert seg som en sykkelby i noen år, selv om det ikke har vært noen synlige tegn på at den er det. Syklistenes landsforenings spørreundersøkelse “Syklist i egen by” plasserte forøvrig Haugesund på 28. plass i en kåring av de 30 beste sykkelbyene. Det skal kommunen gjøre noe med gjennom å bygge sykkeltraséer. De starter med to gater som et prøveprosjekt.

Det var for en del år siden en skole i sentrum, Breidablikk skole. Elevene der hadde sannsynligvis kommunens beste skolegård, en liten park like utenfor skolegården. Den hadde benker, en fotballbane, basketballbane, lekeplass og jeg tror det var et volleyballnett der også for noen år siden. Bygget finnes fremdeles og huser i dag Kulturskolen og fremmedspråklige elever. Jeg spilte fotball der sammen med dattera mi, men den delen skal nå bli skatepark. Dette vil utvikle sentrum, og det er positivt, men jeg lurer på hvor fornuftig det er å bruke 500 000 kommunale kroner og 300 000 kroner fra tippemidler på denne skateparken.

Haugesund idrettspark har forøvrig ishall, klatrehall, turnhall, en rekke fotballbaner, ballbinger, fem sandvolleyballbaner, friidrettshall og utendørs friidrettsanlegg, svømmehall og ikke minst en skatehall. Den ligger bare to km fra Breidablikk, noe jeg vil definere som temmelig sentrumsnært. Jeg håper dette nye tilbudet blir brukt, men jeg har sett en del liknende prosjekt der en bygde noe en trodde barna ville sette pris på. Anlegg for skating, BMX-sykling og sandvolleyball ser ut til å være gjengangere blant tilbud som ikke blir brukt.

Noen bilder fra kommunen som illustrerer situasjonen:

Haugesund kommune har de siste årene lånt penger for at FK Haugesund skal få en stadion som oppfyller kravene til Norges fotballforbund. Det er bare ett dekkende ord for dette, økonomisk kriminalitet. NFF har vist ved en rekke anledninger at det er en mafiaorganisasjon, men det er ufattelig at folkevalgte lar seg presse til å misbruke offentlige midler. Det som gjør dette spesielt opprivende er at kommunen samtidig kuttet kraftig innen eldreomsorg og skole. Det er f.eks. mange foreldre som har fått uttalelser fra PPT om at barna deres trengte en ipad. Dette blir bl.a. begrunnet med at det er bra for barn med finmotoriske vansker å skrive på en ipad. Det gjør dem også mindre stresset. Det er mange foreldre som ikke har råd til det, og det er det ikke alle skoler som har heller. En del av dem har ikke ipad’er, samt at de har for mange elever per pc, så det blir i stor grad lagt opp til at foreldrene kjøper det barna trenger.

Jeg tviler ikke på at det er velkomment med en oppgradering av sentrum. Det er noe jeg har etterlyst selv, for det er mange ting å ta tak i. Jeg spør derfor igjen om pengene blir brukt der behovet er størst. Det er f.eks. mange dårlige fortau i sentrum (hull i asfalten, løse eller manglende heller) som gjør underlaget ujevnt. Da kommunen tvang eldre til å bo på dobbeltrom ved sykehjemmene for et par år siden ble det presentert som en prekær budsjettsituasjon, og det skulle derfor være en kortvarig ordning. De lokale mediene rapporterte i fjor høst, i forbindelse med nok et stramt budsjettforslag fra rådmannen, at ordningen ville fortsette i alle fall fram til februar 2018. Jeg synes derfor det er direkte ekkelt at ordføreren stilte med sitt bredeste smil da han stolt fortalte at Haugesund gikk med 100 millioner kroner i overskudd i fjor.

Det har alltid bodd mennesker i Haugesund sentrum. Det var tross alt der eventyret startet i sildetida, men denne bydelen er ganske livløs i dag. Det meste av handelen foregår i utkanten av kommunen, og jeg applauderer forsøk på å gjenreise sentrum som sentrum. Det er det politikerne mener de gjør med den nye strategien for sentrum, men jeg er en smule skeptisk. Kommuner generelt har en tendens til å bygge eller renovere noe og deretter ignorere dette i årtier. Det er en dyr strategi.

Nå kommer de nye endringene fra ulike budsjett. Det er store planer for syklistene de kommende årene, ikke minst gjennom Haugalandspakken, som bilistene må betale for. Jeg tror Husbanken er en del av denne byutviklingen. Den tradisjonelle gruppa som Husbanken skal hjelpe blir avvist til fordel for boligkjøpere som har råd til små leiligheter i 3-5 millioner kroner + klassen. Dette skjer sannsynligvis fordi målet er å øke befolkningen i sentrum, og da blir penger som skal brukes på vanskeligstilte brukt på byutvikling. Jeg var litt skeptisk da Arbeiderpartiets koalisjon i bystyret sa at de ville ha flere boliger i sentrum, men jeg tror det er det vi ser konturene av nå. Med et stort overskudd i Terrakommunen kan vi formodentlig vente at politikerne faktisk er ferdig med å rævkjøre velgerne for denne gang. Det blir nok ikke siste gang.

Lærerhets

Reklame for Venstre på et busstopp. Stortinget vedtok det nye kompetansekravet i 2012, og jeg kan ikke se for meg at det bør bli en god valgsak for noen.
Stortinget vedtok det nye kompetansekravet i 2012, og jeg kan ikke se for meg at det bør bli en god valgsak for noen.

Jeg var høgskolestudent mellom 1994 og 2000, og fikk i den perioden 90 studiepong i kristendomskunnskap, 60 studiepoeng i norsk, like mange i engelsk, 45 i pedagogikk, samt noen i kunst og håndverk, naturfag og matematikk.

Jeg får veldig blanda følelser hver gang jeg leser noe om lærerrollen, som den kronikken en Facebook-venn delte for et par dager siden. Den kanskje mest kjente læreren i landet, Håvard Tjora, kritiserer regjeringen i En spyttklyse fra kunnskapsministeren. Det dreier seg om et kompetansekrav som gjør at selv Tjora med seks års utdanning og 18 års erfaring vil ha for lite kompetanse til å jobbe i ungdomsskolen. Han har hus i Oslo, men bor og jobber på Svalbard. Han er en av mange lærere som har fått avslag på søknad om etterutdanning, og hvis han flytter tilbake til hjembyen uten å ha fått den påkrevde kompetansehevingen, vil han i realiteten stå bakerst i jobbkøen. 

Det ble snakket om etterutdanning av lærere før jeg forlot yrket i 2012 også. Det var mange lærere som søkte, og mange flere som ikke søkte fordi de visste at kommunen ikke hadde satt av penger til det. En artikkel i Aftenposten for seks år sier det meste om min kommune. Haugesund hadde satt av 250 000 kroner til etterutdanning av lærere. Det betyr at én av kommunens flere hundre lærere fikk en kompetanseheving i 2011, og kravet er at alle lærere i ungdomsskolen må ha minst ett grunnfag i matematikk, norsk eller engelsk. De som ikke har denne kompetansen må skaffe seg den innen 2025. Det er bl.a. derfor jeg har vært så kritisk til Terra-kommunen Haugesund tidligere, for samtidig med at kommunen var under administrasjon, kuttet den på skolebudsjettet og lånte penger til utbygging av Haugesund stadion. Hvordan kan politikere si at de prioriterer skolen, at de gjør noe annet enn å rakke ned på lærere? 

Det var kronisk sykdom og utfordringer knyttet til NLD/Asberger som var den direkte årsaken til at jeg forlot læreryrket. Jeg har såpass med studiepoeng at jeg teoretisk kan komme tilbake som lærer i ungdomsskolen, men dette er hard kost på toppen av den gamle lærerhetsen. Det er et vanskelig yrke fordi det ikke bare er undervisning. Det er mye papirarbeid, mange møter og lange ettermiddager med forberedelse. Tjoras kronikk på nrk.no har også en link til et radioprogram fra P 2 der han var sommergjest. Jeg anbefaler å sette av en time til det. Han kommer inn på lærerens mange roller på slutten av programmet. Det er en god del elever som kommer på skolen uten frokost, og lunsjen består for en del av dem av brødskiver med syltetøy, frossen pizza eller nudler. Det er ikke stort annet enn karbohydrater disse får i seg. 

Noen elever går på ADHD-medisiner, men får ikke noen form for samtaleterapi i tillegg. Noen får for lite søvn, noen har kanskje skilte foreldre, og atter andre har et sykt familiemedlem de bekymrer seg for. Noen har voldelige foreldre og mange har foreldre som rakker ned på skolen. Det er mange som trenger noen å snakke med eller som er for umotiverte til å lære. Læreren må bruke mye tid og krefter på ting som strengt tatt ikke er undervisning, men som er nødvendig for at læring skal kunne skje seinere. Det er noen foreldre som svikter sine egne barn, enten bevisst eller fordi de aldri hadde gode nok foreldreferdigheter. Hvis det er et helvete håper jeg det er reservert plass for foreldre som aldri hadde planer om å ta ansvar. Lærere må overta roller de ikke burde ha. Det er ikke mange som kan se på dette uten å gjøre noe.

Jeg jobbet stort sett på små steder, og der dreide det i tillegg seg om at viktige personer og familier i miljøet kunne gjøre livet vanskelig for innflyttere. Det er vanlig med rolleblanding i små samfunn. Jeg skal ikke rippe opp i gamle saker, men har opplevd store og langvarige konflikter som gikk tilbake til demokratiske problemer i et lite samfunn.

Dette høres ut som en oppskrift for rettssaker, for hvordan kan politikerne jage gode lærere ut av skolen, samtidig som de ikke gir dem mulighet til etterutdanning? Det er allerede mange lærere som tvinges til å undervise i fag som ikke betyr noe for dem. Det er også mange som underviser uten at de har noen kompetanse. Det er fordi det er stor lærermangel eller fordi kommunene vil spare penger. Det hadde ikke overrasket meg hvis Stortingets avgjørelse fra 2012 ble omgjort når det gikk opp for politikerne at det kommer til å koste. Et alternativ er å gi kommunene betydelig lenger tid på seg.

Jeg skulle ønske samfunnet verdsatte læreren mer. Da ville de beste lærerne faktisk ønske å gjøre denne jobben. Når ikke politikerne, skoleeierne verdsetter læreren, får den gamle, populære hetsen ny næring.

 

Menneskets største trussel

Tegning av fuglen Bachman's warbler. Den siste (ubekreftet) observasjonen av Bachman's warbler ble gjort i 1988. Det første enkelte av oss tenker på når vi ser en sjelden art er å drepe den. Foto: Wikimedia Commons
Den siste (ubekreftet) observasjonen av Bachman’s warbler ble gjort i 1988. Manglende biomangfold vil før deller seinere få konsekvenser for oss selv.
Foto: Wikimedia Commons

Ord kan og blir brukt som våpen. Et av de mest effektive er ordet konspirasjonsteoretiker. Hvis en anklager noen for å være det, og får nok mennesker til å tro på det, er ryktet ødelagt for godt. Det spiller ingen rolle hvor mye fornufting en har å si, for det de fleste vil høre og lese er en fanatiker som vil si hva som helst for å overbevise andre om det som i realiteten er løgner.

En av de konspirasjonsteoriene som fascinerer meg litt er tanken om befolkningskontroll. En kan selvsagt diskutere hvor realistisk det er å mistenke myndigheter for å bevisst drepe mennesker, men den type anklager starter som regel ikke uten grunn. Det er få ting det er vanskeligere å spå om enn framtida, og hvis en prøver feiler en sannsynligvis med de fleste spådommene sine. Jeg synes likevel Paul Ehrlich, professor ved Stanford University, gjorde et godt forsøk i 1968. Han ga ut boka The Population Bomb det samme året som jeg ble født,  og han advarte i denne mot massesult og sosial uro på 1970 og 80-tallet. Han mente det var en naturlig konsekvens av overbefolkning, og den løsningen han foreslo var befolkningskontroll (bl.a. frivillig sterilisering av menn og høyere skattebyrde for familier som fikk flere barn). Boka har naturlig nok blitt kritisert etter som den var veldig pessimistisk, men han hadde et poeng likevel.

Det er ganske åpenbart at i-landene, spesielt Nord-Amerika og Europa har et forbruk som ikke er bærekraftig, og hvis resten av verden skulle få råd til å følge vårt eksempel hadde det raskt blitt game over for planeten. Det blir det kanskje likevel, men det vil ta litt lenger tid. Det er ikke det at verden ikke klarer å produsere nok mat, for samme hvor mye vi produserer vil ressursene være ulikt fordelt. Det er en vanlig argumentasjon i dag at selskaper som selger genmodifiserte frø kan redde verden fra sult hvis vi lar dem, og noen har sågar tatt til orde for å holde GMO-skeptiske aktivister personlig ansvarlig for mennesker som dør av sult. Det er imidlertid lenge siden for lav produksjon var det største problemet.

Det krangles forøvrig heftig om frøgiganten Monsanto og debunkere nekter for at det de gjør er farlig, men de har noen produkter som bør vekke reaksjoner. De lager bl.a. såkalte “roundup ready” frø. Det betyr at bøndene kan sprøyte åkrene med langt over de normale mengdene med med dette ugressmiddelet. Aktivister har lenge hevdet at det er farlig, og FN bekfreftet ifølge abc nyheter for to år siden at stoffet er kreftfremkallende. En artikkel på nettstedet Science in Society omtaler en studie som viser til at roundup har blitt funnet i vann og jordprøver over hele USA. Det er også noen som mener at Roundup har forårsaket kreft og fosterskader i Argentina. Les om det på BBC. 

De fleste er fokusert på is, havnivå og karbondioksid når de diskuterer klimaet, men det er verre ting som kan skje i et worst case scenario. Vi har de siste årene fått advarsler i form av permafrost som tiner i Sibir, Alaska og på Svalbard. Det er lagret dobbelt så mye karbon i jorda som det er i atmosfæren, og hvis dette skulle bli frigjort i løpet av relativt kort tid, kan det få store konsekvenser. Det er ingen som vet hva en temperaturøkning og økt CO2 egentlig vil gjøre med plante og dyrelivet.

NRK skrev i går om en ny rapport som konkluderte med at vi er inne i den sjette masseutryddelsen. Rapporten slår fast at to arter i snitt per år har forsvunnet siden 1900. De to forskerne bak rapporten, Gerardo Ceballos og Paul Ehrlich, mener vi må gjøre mer for å stoppe befolkningsveksten og menneskelig konsum. Les artikkelen på nrk.no.

Dette er bare noen av mange eksempler på trusler mot menneskene. Det var nok dette Stephen Hawking tenkte på da han for noen måneder siden sa at vi burde reise fra planeten innen 100 år. Kolonier i verdensrommet er noe av det mest interessante innen både science og science fiction. Det er kanskje ikke noen onde bakmenn som styrer verden og planlegger massemord, men grådige regjeringer og selskaper kan gjøre ting som ikke er direkte helsefremmende. Resultatet kan derfor bli tilsvarende i deler av verden. Det overrasker meg at Stephen Hawking tror vi har så kort tid på oss, men vi er nok ikke realistiske hvis vi tror at det bare er Donald Trump som hindrer nødvendig handling. Jeg kan forstå hvordan konspirasjonsteorier oppstår, for de er ikke tatt fullstendig ut av lufta.

Problemet er at de som tar avgjørelser for oss ikke vil ha løsninger som innebærer reduksjon i forbruk, økonomisk og politisk makt. Det minner meg om en anekdote fra Bill Brysons bok A Walk in the Woods. Han fortalte om opplevelsene sine mens han gikk deler av the Appalachian Trail, og krydret beretningen med historiske hendelser langs løypa. Et av mange dyr som har blitt utryddet i disse fjellene er fuglen Bachmanns warbler. Den skal ifølge beskrivelser ha hatt en spesielt fin sang, men ingen hadde observert den på veldig lenge. Det ble antatt at den var utryddet, men to fuglekikkere så en med bare et par dagers mellomrom i 1939. Hva tror du de gjorde? Begge fuglene ble skutt! Det oppsummerer menneskelig atferd.

The Population Bomb
The sixty mass extinction is here

Unge nordmenn taper

Bilde av en byggeplass i Haugesund. Dette bygget er ferdig utvendig nå, og jeg hører stort sette utenlandske stemmer når jeg går forbi. En kan mene mye om det, men det tyder på at konkurransen er for hard for unge norske fagfolk.
Dette bygget er ferdig utvendig nå, og jeg hører stort sette utenlandske stemmer når jeg går forbi. En kan mene mye om det, men det tyder på at konkurransen er for hard for unge norske fagfolk.

Jeg skrev en del innlegg om innvandring midt under nordmenns mest euforiske periode av Syriakrisen. Det er interessant at to av hovedpoengene mine har dukket opp i nyhetsfeeden min på Facebook de siste par dagene. Jeg skrev bl.a. om psykisk sykdom og tok den tråden opp igjen i innlegget Psykisk helse blant flyktninger.

Det andre temaet var arbeid. Det var mange, ikke minst opposisjonen på Stortinget, som mente at syriske flyktninger kunne gå rett ut i arbeid. Jeg syntes det hørtes urealistisk ut, for når jeg ser på statistikken fra SSB, og legger til mulige psykiske lidelser forårsaket av krig og fattigdom, tviler jeg på om det er så enkelt. Hvis vi skal gi flyktninger jobb må vi dessuten gi dem våre jobber. Jeg fikk en påminnelse om dette i dag med VG-saken Dette er jobbene som forsvinner.

Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987 og det var et uheldig tidspunkt å bli stående fast. Det var store kull som skulle ta utdanning og konkurransen var veldig hard. Jeg måtte derfor vente litt, og prøvde å jobbe i mellomtida. Jeg gikk også to år på yrkesskolen, men oppdaget det jeg allerede visste. Jeg var flink til å pugge teori, mens det gikk heller dårlig da jeg skulle praktisere dette i verkstedet, og kom ikke inn på det siste året. Jeg hadde en ny periode med strøjobber før jeg begynte å studere på høgskole som 26-åring.

Jeg var innom mye forskjellig, men jobbene var for korte og med for langt mellomrom til at jeg hadde en pålitelig inntekt. Jeg opplevde at det var færre muligheter enn den foregående generasjonen hadde hatt, og fikk ofte høre at det var jobber til de som hadde vilje til å ta i et tak. Denne utviklingen har fortsatt, og nå er både innvandring og automatisering relevante momenter når en diskuterer hvorfor det er mange yrker som forsvinner. Det er noen som ikke vil diskutere innvandringens innflytelse på arbeidsmarkedet fordi de mener det er rasistisk, men vi kan ikke få alt. Mange vil nemlig ha høy arbeidsinnvandring, høye flyktningekvoter, økt bruk av roboter i industrien og mange manuelle jobber som krever lite eller ingen skolegang. Det minst rasistiske er å takle dette før vi angriper uskyldige arbeidstakere for å stjele jobbene våre. Dette er myndighetenes ansvar, og den nåværende opposisjonen er ikke et hakk bedre.

Jeg synes heller ikke det er rasistisk å forvente en balanse mellom arbeidsinnvandring og flyktninger. Det er grenser for hvor stor del av befolkningen vi kan ha utenfor arbeidslivet. Jeg jobbet et år ved en yrkesskole på Jæren og hadde mange elever på byggfag som hadde vært skoleleie i mange år. Byggfag så ut til å samle opp mange som ellers hadde falt ut etter grunnskolen. Det er de jobbene som forsvinner for norske ungdommer. Det er kanskje en sammenheng mellom bortfallet av manuelt arbeid, mange unge som ikke tar/får utdanning, og mange unge uføre.

Dette bør myndighetene ha fokus på. Det hadde vært flott hvis det bare var å sende flyktninger ut i arbeid, men det er neppe så enkelt. Vi kan nok ignorere problemet litt til, men før eller seinere vil det være for mange ungdommer som av ulike grunner har manglende skoleferdigheter eller motivasjon, og en del av dem vil ha en diagnose (lære/atferdsvansker). Jeg blir litt irritert når noen snakker om hvor mye samfunnet verdsetter en annerledeshet som autisme eller NLD. Det er ikke den virkeligheten de fleste av oss lever i. Det vil ikke være noen alternativer til uføretrygd/sosialstønad, og da blir vi stemplet som navere. Jeg tror nordmenn vil slutte å si at dette skal vi klare (motto fra Syriakrisen)

Med nordmenn inkluderer jeg forøvrig de som har bestemt seg for å bli, enten de er første, andre eller tredje generasjon.

Idrettens paradoks

Jeg har skrevet en del om vitenskap, både fordi jeg liker vitenskap/forskning og fordi jeg mener at metaforskning er en mangelvare. Den metaforskningen som finnes viser at vitenskapen har et stort problem.

U.S. National Library of Medicine skriver i artikkelen Research – good, bad and unnecesary om en forskningsgruppe som på 1990-tallet gikk gjenom ulike behandlingsformer for tardive dyskenisier. Dette er en bivirkning som kan forekomme etter langvarig bruk av antipsykotiske medisiner. Ufrivillige bevegelser i ansiktet og munnen er typiske symptomer. Forskergruppa fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer som 30 års forskning hadde produsert, men det var ingenting nyttig blant dette. Det var ikke fordi det ikke var noen løsning på problemet, men fordi forskningen hadde vært veldig dårlig. Studiene var for små og behandlingen gikk over en for kort periode til å ha noen effekt.

Den samme forskergruppa gikk gjennom 2000 studier på schizofreni med et tilsvarende resultat. En annen forskergruppe gjennomførte 100 tidligere publiserte studier innen psykologi. Det er et viktig prinsipp innen vitenskap at en skal kunne kopiere en studie og få det samme resultatet, men denne gruppa klarte bare å bekrefte 47 av studiene. Les om det i Science. BBC omtalte The Reproducibility Project fra University of Virginia. Målet var å gjenskape funnene fra fem store kreftsstudier, men resultatet ble at de bare kunne bekrefte funnene i to studier, to andre var mangelfulle og i den siste studien fikk de ingen av de samme resultatene. Les mer.

Studien Why Most Published Research Findings Are False hevder som tittelen røper at problemet er så stort at forskningen sliter med troverdigheten. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon når en leser saken Mads Kaggestad slakter ny EPO-forskning: Det kan ikke stemme. Det dreier seg om nederlandsk forskning som hevder at dopingmiddelet EPO ikke har noen prestasjonnsfremmende effekt. Mads Kaggestad brukte seg selv som en sammenlikning. Han var selv med på et forskningsprosjekt i regi av World Anti-Doping Agency, som altså arbeider for å bevise at doping har en effekt. Han følte seg i god form og hadde 10 prosent forbedring på testene sine, uten at det nødvendigvis kan føres tilbake til dopet han tok.

Marco Pantano fra Tour de France. Tour de France var spennende da Lance Armstrong, Jan Ulrich og Marco Pantani herjet, men det endte med vanære for alle. Foto: Wkimedia Commons
Tour de France var spennende da Lance Armstrong, Jan Ulrich og Marco Pantani herjet, men det endte med vanære for alle. Foto: Wkimedia Commons

Det er viktig å være kritisk til all forskning, for det er som nevnt mange funn som ikke lar seg bekrefte av andre studier. Det er derfor rimelig å være kritisk til forskning som frikjenner EPO, men jeg er ikke sikker på argumentasjonen til Kaggestad. Han mener bl.a. at siden så mange utøvere har brukt EPO må det være fordi det har en effekt. Det er ikke noe bevis fordi mange utøvere vil bruke det de tror virker, enten det stemmer eller ikke. Det norske langrennslandslaget hevder f.eks. at astmamedisin ikke har noen prestasjonsfremmende effekt. Hvorfor bruker da friske utøvere denne medisinen?

Idretten har skapt et problem for seg selv ved at den tillater noen prestasjonsfremmende midler og forbyr andre (selv koffein var forbudt for noen år siden). Norske idrettsutøvere går langt i bestrebelsene sine på å bli best, og langrenn ser ut til å skille seg ut. Det er landslag som sikkert kunne tenkt seg det budsjettet de norske langrennsøperne har, men det er mange prestasjonsfremmende tiltak som sørger for at Norge er best i langrenn.

Det er et stort fokus på at sport en sunt, men hvis en tar med alle aspekter er ikke det så tydelig. Unge blir lært fra tidlig alder at de må presse kroppen, og gjerne eksperimentere med tilskudd og medisiner, for å bli bedre. Det er ikke utøver mot utøver, men det er det laget med mest penger som vinner. Det er likevel en bakside, for det er ikke uvanlig at utholdenhetskonkurranser over tid skader hjertet, hormonnivået og tarmene. Det er sannsynligvis mange syke utøvere for hver suksess vi kjenner til. Når det gjelder den nevnte astmamedisinen er den på lista over medisiner som skader mitokondriene. Det er en risiko forbundet med alle medisiner, og en skal ikke ta dem i tide og utide. Det er noe sykt med idretten hvis en faktisk må ta medisiner for å bli best.

En kan dessuten spørre seg om biproduktet reklame er en god innflytelse. Alkohol, brus, junk food og energidrikker utgjør en betydelig del sponsormarkedet. Jeg har merket meg at forbruket av koffein og sukker blant barn er veldig høyt, og idretten er ikke en motvekt til denne utviklingen. Jeg er ikke overbevist om at dop er den største trusselen. Det høres vanvittig ut å foreslå det, men idretten hadde kanskje blitt litt sunnere hvis doping ble tillatt.

En annen ting er at det er et sykt samfunn som betaler voksne menn og kvinner millionlønninger for å leke. Det blir også sløst vekk mange penger på svak forskning. Tenk på hva vi kunne ha oppnådd hvis vi brukte pengene bedre.