Har vi rom for alle?

Foto av en plakat om en fotoutstilling om tiggere i Haugesund. Det er prisverdig å ville hjelpe alle, inkludert EØS-borgere, men kan vi?
Det er prisverdig å ville hjelpe alle, inkludert EØS-borgere, men kan vi?

En av Donald Trumps favorittsysler er å angripe pressen for fake news. Han er så besatt av denne tanken at det er lenge siden det ble kjedelig å høre på, men han er likevel inne på noe. Et journalistikk uten kildekritikk kan knapt nok kalles journalistikk, men i en tid med nedskjæringer og deltidsansatte som må vise til ett visst antall ord innen en tidsfrist kan det sikkert være fristende å ta noen snarveier.

Jeg skrev i en periode en del om flyktninger. Det var under den veldig konstruerte syriske flyktningekrisen, og det virker som at noen journalister i iveren etter å skape sympati ble litt for emosjonelle selv. Jeg skrev bl.a. om fire år gamle Marwan. Han gikk over grensa fra Syria til Jordan sammen med foreldrene sine og ei stor gruppe som sannsynligvis telte flere hundre. Den historien som flere formidlet ukritisk var at denne gutten, som bar på en pose som var like stor som han selv, hadde gått alene gjennom ørkenen.

Jeg leste i den samme perioden om en blind og døv 110 år gammel mann som flyktet fra Afghanistan til Tyskland. Reisen foregikk hovedsakelig til fots og han skal ha blitt båret store deler av veien. En liknende sak dreide seg om en 67 år gammel mann som bar sin 105 år gamle mor fra Afghanistan til Kroatia. Disse to sakene ble kritisert som godtroende journalistikk i Journalisten, nettavisa til Norsk Journalistlag.

Jeg ble derfor litt overrasket da jeg i dagens nettutgave av Dagbladet leste den samme vinklingen. Bibikhal Uzbeki er i dag 106 år og skal utvises fra Sverige. Avisa brukte riktignok formuleringen “hennes 67-årige sønn skal ha båret henne på ryggen storparten av veien.” Jeg vil likevel hevde at det er rom for litt kildekritikk, for den historien høres litt urealistisk ut.

Jeg har hele tida lurt på hva media egentlig vil. Journalister har vært veldig kritiske til regjeringens strenge innvandringspolitikk, men få tenker over hva det motsatte egentlig innebærer. Daily Mail skrev i september 2015 at bare 44 000 av de 213 000 flyktningene som hadde blitt registrert i EU i april-juni det året var syrere. En artikkel i Aftenposten fra juli i år viser til en rapport fra FNs høykomissær for flyktninger som sier at 30 prosent av “båtflyktningene” som har krysset Middelhavet til Europa (Italia, Hellas, Spania og Kypros) siden januar er flyktninger og asylsøkere med behov for beskyttelse. De andre håper å få bedre økonomiske kår i Europa.

Dette dreier seg ikke om å hindre innvandring. Vi trenger, som jeg har nevnt en rekke ganger i tidligere innlegg, innvandring. Det er fordi fødselsraten er for lav i Norge, som i det meste av den rike delen av verden. Det er likevel et spørsmål om hvor mange og hvem vi skal hjelpe. Tall fra Statistisk sentralbyrå forteller at sysselsettingen er veldig mye lavere blant innvandrere fra Afrika (42,3 prosent) og Asia (51,9 prosent) enn i resten av befolkningen. Sysselsettingen øker etter hvor lenge innvandrerne bor i Norge, men styrkeforholdet mellom de ulike gruppene blir den samme. En finner derfor fremdeles arbeidssøkere med bakgrunn fra Afrika og Asia nederst på statistikken etter 10 år i Norge.

Dette har ingenting med arbeidslyst å gjøre. Et intervju i Dagens Næringsliv illustrerer problemet. Erik Hansen arbeider med å rekruttere arbeidere til olje og gassindustrien i Norge og Skottland. Han opplever at når han prøver å formidle jobber for tyskere, franskmenn, portugisere og spanjoler får han gjerne kommentarer som “god kandidat, men feil farge.” Les mer på DN.

Poenget mitt er at vi må ta imot innvandrere, både migranter som kommer utelukkende for arbeid, og flyktninger som trenger beskyttelse. Det må imidlertid være et visst forhold mellom de ulike gruppene, og det er grenser for hvor mange vi kan ta imot uten at de går på bekostning av integreringen. Jeg lurer derfor på hvorfor noen, ikke minst media, presser på for at vi skal ta imot flere enn vi kanskje kan klare. Det høres veldig flott ut med fri flyt, men det er ikke så uproblematisk som mange tror.

Håpet som forsvant

Bilde av sola speilbilde av sola i en sølepytt. Vi har både sol og regn, i tillegg til vind og bølger. Det gir et potensiale for fornybar energi, men vi er mest interessert i å eksportere den.
Vi har både sol og regn, i tillegg til vind og bølger. Det gir et potensiale for fornybar energi, men vi er mest interessert i å eksportere den.

Jeg jobbet som frilans-journalist i Tysvær bygdeblad i 2006-07, og skrev bl.a. om gasskraftverket på Kårstø og et mulig kullkraftverk i samme kommune. Det første ble bygget, men kom aldri i produksjon, og det ble nylig bestemt at det skulle demonteres. Det ble aldri noe av kullkraftverket med kull fra Svalbard heller fordi Jens Stoltenberg krasjlandet på Månen. Det var nemlig tanken at CO2-fangst skulle rettferdiggjøre begge kraftverkene.

Utsira vindpark ble etablert et par år tidligere. Det inneholdt to vindturbiner, og når de produserte mer strøm enn dette øysamfunnet trengte, ble overskuddet lagret som hydrogen. Det ble produsert hydrogen gjennom elektrolyse av vann, og dette ble lagret på trykktanker. Når det var for lite eller for mye vind for turbinene, kunne de bruke lagret hydrogen til å produsere strøm. Det var i realiteten et batteri. Dette var et prosjekt Norsk Hydro, som nå er en del av Statoil, var deleier i. Turbinene finnes fremdeles, men hydrogenanlegget ble avviklet i 2010. Dette prosjektet skulle vise at et øysamfunn kunne være selvforsynt, og det har tydelig skapt en del internasjonal oppmerksomhet. Denne artikkelen fra avisa The Guardian var veldig positiv, så hvorfor ble det plutselig stille? Det var riktignok noen tekniske utfordringer de måtte løse, men det virker rart at de ga opp.

Det har blitt snakket om bølgekraft i mange år, men det har aldri blitt noe av det. Nå kan det se ut til at en har kommet et stykke videre. Et svensk-norsk firma leverer strøm til kraftnettet fra et fullskala pilotanlegg i Herøy kommune. E 24 skrev om dette i helga. Dette er veldig gledelig, men en kan spørre seg om det noensinne blir noe av prosjektet. Norge tjener store penger på olje, og det er i tillegg til Statoil mange underleverandører som lever av at oljeindustrien gjør det bra. Er norske myndigheter interessert i å gå vekk fra fossilt brensel? Det er et problem at vi ikke er villige til å redusere utslippene her. Vi leter hele tiden etter muligheter for å fortsette dagens forbruk av fossile brensler, eller sågar øke det, uten å øke utslippene. Vi leter altså ikke etter andre alternativer.

Jeg bodde i Meløy kommune i 2012-2014. Solcelleprodusenten REC hadde nettopp lagt ned fabrikken i Glomfjord, og dermed forsvant 650 jobber. Det var ti prosent av hele befolkningen i kommunen. Det blir sagt gang på gang at norske bedrifter kan bli verdensledende på miljøteknologi, men det blir stort sett mye prat og lite handling. Det er nok bedrifter som prøver, men om de får nok hjelp fra myndighetene er litt uklart.

Det blir solgt stadig flere elbiler og dette blir brukt som et miljøargument. De er nok det, men vi eksporterer mye av den rene strømmen vi produserer. Hvis vi ikke kjøper strøm med opprinnelsesgaranti vet vi ikke hvor strømmen ble produsert. Vi er en del av et europeisk nettverk og hvis vi kjøper strøm uten opprinnelsesgaranti kan den like gjerne komme fra atom eller kullkraft som fra vannkraft, vindmøller eller solceller. Det er altså ikke det samme hvor strømmen til elbilene kommer fra. Er vi villige til å betale mer for en opprinnelsesgaranti? Avgifter utgjør over 60 prosent av bensinprisen, og dette er en inntekt staten neppe er villig til å gi opp. Er vi villige til å betale en høyere strøm for at staten skal få penger den ikke bruker på miljøtiltak? Alternativet er vel at de tar tilsvarende i avgifter på kjøretøyet, og da blir kanskje ikke elbil like attraktivt.

Jeg spør meg selv hva som er verst. En Donald Trump som ikke later som at olje og kullkraft ikke betyr mye for økonomien, eller europeiske, ledere som gir inntrykk av å være Jordas siste forsvarslinje. Staten eier 62 prosent av Statoil og kommunene eier mange av strømselskapene. De har dermed makt til å føre den miljøpolitikken de mener vi trenger.

Norsk fundamentalisme

Moskeen til World Islamic Mission i Oslo. Vi må godta nye religioner, men kan demokratiet leve med parallelle samfunn? Foto: Chell Hill via Wikimedia Commons
Moskeen til World Islamic Mission i Oslo. Vi må godta nye religioner, men kan demokratiet leve med parallelle samfunn?
Foto: Chell Hill via Wikimedia Commons

Vi kalte det for kristendom da jeg gikk på skolen, men det går i dag under navnet RLE eller KRLE. Det er egentlig ingenting som har forandret seg siden jeg hadde faget på 1970 og 80-tallet. Det er et muntlig fag, noe jeg mener er et gode i en veldig teoretisk skole, men det kommer helt an på hvilken lærer en får. Jeg hadde lærere som enten hatet faget eller var likegyldige, og den jeg hadde på ungdomsskolen var den mest forkynnende jeg har møtt i noen sammenheng. Han hadde, som mange andre medlemmer av Human-Etisk Forbund, en sterk tilbøyelighet til å reagere med en lettere nevrose på faget.

Det er uheldig, for det totale fraværet av interesse kan skape problemer. Mange skjærer alle kristne over samme kam. Alle kristne, enten det er pinsevenner, baptister, katolikker eller lutheranere må svare for 2000 års feilgrep, som ofte har vært politiske skikkelsers maktovergrep. Det finnes ingen formildende omstendigheter. Kristendommen er spesielt provoserende i dag fordi den setter grenser, og det er ikke det de fleste vil høre. Det er derfor ganske oppsiktsvekkende når nordmenn godtar islam. Vi har ikke bare fått det for oss at islam er toleransens og kjærlighetens religion. Vi tror også at det bare fins én islam.

Jeg har ikke fulgt noe særlig med på nyhetene i sommer, men fikk med meg en overskrift om Sylvi Listhaug. Hun talte på en muslimsk fredskonferanse og valgte en konfronterende tone med hovedtaleren. Hun spurte om denne taleren støttet muslimske elementer som steining, døddstraff for blasfemi og at muslimsk lov står over vestlige, nasjonale lover. Det ble en kraftig storm ut av dette i etterkant, men jeg synes det er et rimelig spørsmål til en av verdens mest anerkjente imamer når denne har uttalt seg tvetydig om emnet ved tidligere anledninger.

Det er dette som ligger i begrepet norske verdier, som har blitt heftig debattert i sommer. Jeg tror de fleste er enige i at vi har hatt en felles kultur i Norge. Det er det som har gjort oss sterke. Vi trenger innvandring siden vi har en for lav fødelsrate, men jeg mener det er uklokt å gi opp en felles kultur. Kritikken mot forvitrende norske verdier er en kritikk av oss selv. Politikerne tar avgjørelser på våre vegne, og når flertallet ikke protesterer, er folket ansvarlig for at den viktigste verdien kanskje forsvinner. Det er det vi gjør med multikulturalisme, som betyr at det er viktigere å oppmuntre til ulikhet enn å skape en felles kultur. Det er en forventning om at innvandrere vil bli like norske som Ola og Kari i løpet av et par generasjoner, men spørsmålet er hva vi godtar før de eventuelt blir norske. Jeg er glad vi har religionsfrihet, og vil på ingen måte begrense den, men det er samtidig rart at vi har et så nevrotisk forhold til vår egen religion, mens vi ser ut til å være åpne for verre ting i fremmede religioner. Dette skjer fordi vi ikke evner å se at det er forskjeller på muslimer.

VG skrev for fire år siden om en studie fra Pew Research. De spurte 38 000 muslimer fra 39 land om de ville ha sharialovgivning i sitt eget land, og et flertall svarte ja. Det skal sies at det var store variasjoner fra land til land, og det er heller ingen felles forståelse av hva sharialover innebærer, men dette er veldig relevant når vestlige land antar at innvandrere vil velge å bli norske, svenske, tyske, engelske etc. Les mer i VG.

Hun er gammel nå, og jeg vet ikke om hun fremdeles jobber, men Kari Vogt var for noen få år siden religionsforsker ved Universitetet i Oslo og Norges fremste kjenner av islam. Hun uttalte for seks år siden til avisa Nordlys at wahabistisk islam er uønsket i Norge. Hun mente da at det var store nettverk av rike saudiere som finansierte misjonsprosjekter over hele verden. Vi kan åpne opp for mye rart hvis vi antar at alle muslimer tror på det samme og har den samme agendaen. Les mer i Nordlys.

Det er stor forskjell på tradisjonell islam som religion og islamisme som politisk ideologi. Det er altså ingen grunn til å behandle alle muslimer likt, men det er en tendens til å gjøre det. Vi så gjerne på alle muslimer som terrorister tidligere, mens mange i dag ser på alle muslimer som toleransens disipler. Begge synspunkt er feil. Jeg har tidligere skrevet om at vestlige regjeringer i beste fall misforstod situasjonen i Vest-Asia (Irak, Libya, Afghanistan og Syria). Dette er land der stammetilhørighet betyr mer enn nasjonalstaten. Det fikk betydning for krigene vi startet, men det er også relevant for de som bosetter seg her.

Vi har også misforstått når vi sender våpen og penger til moderate muslimske opprørere. Det er tusen av disse gruppene i Syria, men de representerer den politiske ideologien og ikke religionen. Det inkluderer forøvrig hjelpeorganisasjonen White Helmets som har tette bånd til Al Qaida.

World Islamic Mission i Oslo er forøvrig sufi-inspirerte sunni-muslimer. Organisasjonen ble etablert i Mekka i 1972 og har hovedkvartetet sitt i England. Sufisme blir beskrevet som en mysterietradisjon som er forankret i ortodoks islam.

Løsningen er ikke å stoppe innvandring fra Asia og Nord-Afrika. Løsningen er å kreve det samme for alle. Vi må stole på at de demokratiske prinsippene våre er gode nok. USA er et godt eksempel. De utviklet seg dessverre i feil retning, men de startet bra. Amerika startet med katolikker, mormonere, kvekere og en lang rekke andre kristne grupper som ble forfulgt i Europa. De var velkomne i USA så lenge de var villige til å integrere seg og følge amerikansk lov. Det er det Amerika vi bør følge; ikke det som utviklet apartheid eller som praktiserer loven ulikt. Situasjonen i dag er like ille som på 1960-tallet fordi loven praktiseres ulikt. 

Jeg er ikke overbevist om at vi gjør det på rette måten i Norge. En kan kalle det norsk fundamentalisme, snillisme eller dumhet. Resultatet blir det samme.

Fett svinekjøtt

en rose som symbol for arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiets rose henspiller på slagordet om at brød er noe å leve av og rose noe å leve for. Det er stort sett Ap som har styrt Norge de siste tre generasjonene, men vi har likevel et samfunn med store ulikheter.

Valgflesk er noe midlertidig. Det er ment å få deg valgt, men enten en mente det eller ikke, blir det vanskelig å gjennomføre politikken. Det er ikke sikkert det er så sunt heller, for det blir som å råde befolkningen til å leve nesten utelukkende på bacon.

Jeg er såpass kynisk at jeg ikke lytter til politikere rett før et valg. Jeg ble derfor skeptisk da jeg hørte et intervju med lederen av AUF på radioen i morges. Han hevdet at problemet med ungdom utenfor arbeidslivet har økt for hvert år de siste fire årene, og disse ungdommene har bare ventet på at Arbeiderpartiet skal ordne opp. Det var derfor viktig å stemme på dem.

Jeg syntes det hørtes litt mistenkelig ut og et raskt søk på Google avslørte også at sannheten ikke var fullt så enkel denne gangen heller. Jens Stoltenberg la fram en tiltakspakke i 2003 som et svar på Bondevik-regjeringens forslag om 12 milliarder kroner i skattelette. Ap ville heller bruke disse pengene på bl.a. økt bemanning i eldreomsorgen (tre milliarder kroner), lengre skoledag, mer undervisning, leksehjelp og fysisk aktivitet daglig (fire milliarder kroner), og en ungdomsgaranti på arbeidsmarkedet (500 millioner kroner). Les mer på Dagbladet.

En artikkel fra Nettavisen seks år seinere handlet om langt mer enn ungdom og arbeid, og den viste at det ikke alltid er lurt å garantere at en kan gjøre en bedre jobb enn den sittende regjeringen. Stoltenberg II holdt riktignok delvis ord når det gjaldt ungdomsgarantien. De lovet alle under 25 år rett til arbeid, utdanning eller tiltak. Det er mulig de holdt det de lovet, men tall fra YS viste ifølge artikkelen at arbeidsledigheten hadde økt med 102 prosent blant menn i alderen 20-30 år. Det er mulig at disse fikk en eller annen form for aktivitet, men etter å ha vært med på ulike tiltak selv vet jeg at det er en del som bare er oppbevaringsplasser. Les mer i Nettavisen.

Konkurrenten VG skrev i 2012 at den rødgrønne regjeringen ville bevilge 30 millioner kroner for å demme opp for voksende arbeidsledighet blant ungdom. Det kom altså etter sju år med et rødgrønt flertall. Les mer.

NRK skrev for tre år siden om unge som ikke bare faller utenfor arbeidslivet, men helt utenfor samfunnet. FAFO-forskere ville finne ut om stadig flere unge “naver”, men oppdaget at 40 000 av dem hverken jobbet, studerte eller mottok penger fra NAV. Les mer på NRK. Dette ble bekreftet av en artikkel fra Statistisk sentralbyrå i 2015 der det kommer fram at 71 000 mennesker i alderen 15-29 år hverken var i arbeid, utdanning eller annen type opplæring i 2014. Les mer på SSB.

Dette er ikke på noen måte ment som et anti-Ap innlegg. Jeg har tidligere vist til en artikkel i FriFagbevegelse der Ap-lederen sa han fryktet en ny underklasse i Norge. Han viste til en ny trend i Europa, working poor, mennesker som har fast arbeid, men som likevel må ha hjelp i form av sosial stønad og matkasser for å klare seg. Les mer på FriFagbevegsle. Den utviklingen, sammen med det faktum at vi har hatt ledighet blant ungdom i mange år, kan tyde på at det ikke er bare å love hjelp. Unge utenfor arbeidslivet var et problem under Stoltenbergs åtte år også. Hvorfor er Støres løfter verdt mer? Det er heller ikke bare å garantere flyktninger arbeid, som mange politikere gjorde under slagordet “dette skal vi klare!”

Det har vært en skattekrangel denne uka der Fagforbundet hevdet at Caroline Hagen Kjos tok med seg 2000 sykehjemsplasser da hun flyttet formuen sin til Sveits. De rødgrønne liker å øke skattene, men jeg er ikke overbevist om at hovedproblemet er de veldig rike, for de betaler ikke dramatisk mye mer i skatt med en sosialistisk regjering. Det hadde hjulpet hvis regjeringen, enten den var blå eller rød, faktisk brukte penger på skole, eldreomsorg og helse. Det hadde også hjulpet at myndighetene alltid valgte det beste anbudet (eller faktisk hadde et anbud), bare kjøpte varer og tjenester det var bruk for, og ellers bare satte i gang prosjekt samfunnet hadde bruk for.

Vi har kanskje det beste vi kan få til, og det er neppe lurt å bytte ut et system før vi er sikre på at vi har et alternativ. Da kan vi oppleve det India gjorde i fjor. Regjeringen besluttet å avskaffe 500 og 1000 rupi-sedler med øyeblikkelig virkning. Dette bl.a. for å kvitte seg med mange falske sedler. Det betydde at de måtte få 22 milliarder sedler, eller 86 prosent av valutaen i landet, ut av sirkulasjon. Det var dårlig planlagt, og det var 200 000 minibanker som ikke kunne håndtere de mindre sedlene.

Vi må nok leve med valgflesk og opposisjonspolitikere som bevisst prøver å så tvil om andre politikeres moral og intensjoner. Det er ikke mulig å slå helt av, men jeg følger valglampen minst mulig. Jeg vet allerede hva hver enkelt politiker skal love.

 

Fotballens verdier

Bilde av jente som spiller fotball. Lagidretter er populære blant jenter, men mange slutter. Kanskje fordi de har interesser utenfor banen eller fordi det ikke satses på dem?
Lagidretter er populære blant jenter, men mange slutter. Kanskje fordi de har interesser utenfor banen eller fordi det ikke satses på dem?

Jeg har skrevet to innlegg om kvinnefotball i det siste, Haugesund svikter kvinnene og Kvinnefotball fortjener mer. Dette handler mye om rettferdighet, men det er et slags verdivalg også.

Fotball begynner å bli veldig stort. De beste mannlige spillerne i Europa er ikke idoler lenger; de er guder. De får en vanvittig lønn og dette må dekkes inn på en eller annen måte. Alt dreier seg om å tjene penger, mens avstanden til tilskuerne øker på alle måter. Mye av magien har forsvunnet fra fotballen for min del. Dattera mi ønsker å gå på kamper, og jeg hadde gjerne gått på alle hjemmekampene med henne, men når en må prioritere blir det sjelden anledning til å bruke bortimot 700 kroner for tre biĺletter + kioskvarer.

Jeg kom nylig over ei jobbannonse som kanskje illustrerer noe av drivet etter å øke inntektene. FK Haugesund søker “en leken og flermedial historieforteller.” De vil ha en søker med erfaring fra media eller reklame, og den som får jobben må beherske film, foto, tekst, web og redigering. Tanken er å bruke dette i markedsføring, og som de skriver i annonsa er det “ofte mer virkningsfullt å appellere til fantasien enn fornuften.”

Det er ingenting i veien med dette. Det er sannsynligvis en smart strategi, men jeg spør likevel meg selv om hvor klubben vil, og om det er plass til kvinnene. Jeg mistenker at RBK-keeper André Hansens holdning er ganske representativ. Han uttalte til VG at klubben ikke kunne satse på kvinnefotball og likevel ha håp om å spille i Europa. Laget hans hadde med andre ord alle forutsetninger for å briljere mot Dundalk og Celtic i Champions League kvalifiseringen, men det var ikke kvinnene som hindret suksess. Det er ellers interessant at lag som Bayern München, Arsenal, Barcelona, Paris SG og Lyon klarer det forbløffende bra. De har kvinnelag, som riktignok ikke opplever de samme økonomiske betingelsene, men det er ingenting som tyder på at det går ut over prestasjonene til herrelaget.

RBK-keeperen er likevel inne på noe. Fotball dreier seg om veivalg og verdivalg. RBK var en rik klubb for noen år siden. De deltok i Champions League hver sesong i en lang periode og hadde inntekter andre norske klubber bare kunne fantasere om. De kunne kjøpe spillere fra konkurrentene sine, og det gjorde de. De er fremdeles Norges beste lag, men om de klarte å forvalte verdiene sine er en annen sak.

Stabæk og Brann var veldig spennende for ti år siden. De ble seriemester i 2007 og 2008, men begge rykket ned noen sesonger seinere. De to mesterne fikk nok ideer om at A-laget skulle spille mot de beste i Europa, men de var ikke på det nivået. FK Haugesund har alltid hatt god orden på økonomien, selv om fotball alltid vil være et tapsprosjekt, noe som bl.a. skyldes aksjeselskapet FK Haugesund. Dette selskapet har som hovedmål å tjene penger til å drive klubben. Det gjør de bl.a. gjennom eierskap i Haugaland Media, som igjen eier TV Haugaland, Karmøy Nytt og Hnytt.no. Klubben eier også 60 prosent av Haugesund stadion. Kommunen eier resten, samt at den gjennom Haugaland kraft eier 8 prosent av klubben. En kan spørre seg om det er et offentlig ansvar å finansiere kjøpelaget FK Haugesund hvis de ikke får noe igjen for det, som flere muligheter for kvinner.

Det er tankevekkende at Skandinavia som regel vinner kåringer over likestilling i europeiske land, mens fotballen ser ut til å videreføre gamle holdninger i den klart største idretten. En artikkel i Independent gir land som England, Tyskland, Frankrike og Spania langt lavere likestillingsskår enn oss, men de satser likevel på kvinnefotball. Hvorfor er det så vanskelig for fotballen å akseptere kvinnene?

Kan skepsisen til kvinnefotball rett og slett ha noe med gamle kjønnsroller å gjøre? Fotball var tradisjonelt noe mannen gjorde. Det var menn som spilte og det var hovedsakelig menn som gikk på kampene. Det dreide seg nok ikke bare om å følge kampen, men det å tilbringe et par timer med kamerater, og gjerne litt flere hvis det inkluderte en tur til pub’en, var like viktig. Det var kvalitetstid for menn der de kunne få litt fri fra kone og barn.

Det var før, men har det forandret seg? Er mannlige og kvinnelige supportere opptatt av ulike ting? Hvis jeg får noen svar skriver jeg kanskje et innlegg om kjønnsroller på tribunen.

Motsetninger mellom vitenskap og vitenskap

Illustrasjons. Kvinne ser i it mikroskop. Det foregår mye bra forskning, men det er ikke alt som kommer fra et laboratorium som er empirisk.
Det foregår mye bra forskning, men det er ikke alt som kommer fra et laboratorium som er empirisk.

Vi liker å tenke at spiritualisme og vitenskap er motsetninger, men det er to store motsetninger innen vitenskap også. Mange tror at vitenskap er en disiplin som utelukkende handler om sannhet. Religion kan ta seg av myter og poesi, men la menn og kvinner i hvite frakker ta seg av sannheten. Virkelig? 

Det er forlokkende å forestille seg forskeren som tester ideer, observerer og eksperimenterer. Denne forskeren finner at en må forkaste noen ideer, beholder andre, men framfor alt må en tvile og sette spørsmål ved alt. Det er fornuften eller logikken som leder forskeren fram til en udiskutabel konklusjon, men det er dessverre ikke så enkelt. Det er ikke mange forskere som må forsvare konklusjonene sine, ikke minst i legemiddelindustrien der hele eller deler av studier som ikke produserer det ønskede resultatet, ikke blir offentliggjort. Det blir dermed vanskelig, noen ganger umulig å samnenlikne studier og å vurdere konklusjonen.

Når vi snakker om fornuft eller rasjonalitet er vi inne i en filosofisk diskusjon. Meningene våre måles ifølge en teoretisk rasjonalitet opp mot en standard, om meningene våre var i samsvar med det vi hadde grunn til å tro var sant. En spør seg altså hvor rasjonelt det er å tro på noe. Det er f.eks. noe som heter Flat Earth Society, men de fleste vil si at det ikke er rasjonelt å tro på at Jorda er flat fordi bevisene som taler mot det er overveldende.

I praktisk rasjonalitet spør en hvor rasjonelt det er å gjøre ulike ting. Handlingen er ifølge en definisjon på Wikipedia rasjonell hvis den gir det ønskede resultatet på en ikke-tilfeldig måte. Det er mye etikk involvert her. Jeremy Bentham og John Stuart Mill mente f.eks. at det var rasjonelt å maksimere nytelsen og minimere lidelsen. Dette høres ut som usikkert terreng, for begge definisjonene minner om moralsk relativisme.

NATOs interveneringer i Irak, Libya og Syria har kanskje blitt vurdert som rasjonelle av alliansens medlemmer, men det viste seg å få katastrofale følger. Vi blandet oss inn i noe vi ikke forstod. Vi er vant til å tenke på en nasjonal identitet. Vi kan ha grupper med en viss sub-identitet, men det er likevel ingen tvil om at disse gruppene er lojale mot nasjonalstaten. Det er f.eks. ingen tvil om at samer er norske, samtidig som de har en egen identitet. Vi kan ha en sterk lokal tilhørighet, men dette går ikke på bekostning av den nasjonale tilhørigheten. Stammer og muslimske sekter er viktigere enn staten i Midtøsten, og da blir det naturlig å spørre hvem handlingene våre skulle hjelpe. Var det vår eller deres lykke som var målet?

Vi forteller mange unge at de ble født i feil kropp, og det er ikke overraskende at en del angrer på kjønnsskifte. Hvem sin nytelse ville vi maksimere, og er jakten på personlig tilfredsstillelse nødvendigvis et gode?

Krimserien Dexter handlet om en politimann som drepte mordere på kveldstid. Mange så på han som en slags helt, men kan du tenke deg en liknende mann i virkeligheten? Jeg kjenner ikke til hvordan situasjonen er i Oslo, men det har tidligere blitt snakket om pakistanske og somaliske gjenger. Det kunne for en virkelighetens Dexter virke rasjonelt å behandle alle han mente så pakistansk eller somalisk ut som et potensielt skadedyr. Da vil mord være en rasjonell handling.

Det var populært med eugenics eller rasehygiene før andre verdenskrig (den norske loven om sterilisering fra 1934 ble ikke opphevet før i 1977). Sterilisering av grupper en ville luke ut av samfunnet (psykisk utviklingshemmede, forbrytere, prostituerte og tatere) ble akseptert fordi man mente at dette gjorde samfunnet bedre. Rasehygiene ble forsvart økonomisk ved at samfunnet sparte penger på færre institusjonsplasser, og medisinsk ved at syke og deres pårørende ble spart for lidelser. Hvis vi skal tenke rasjonelt var dette gode, fornuftige handlinger.

En skal altså tenke seg fram til den rette handlingen, men nær sagt hva som helst kan rettferdiggjøres. Det motsatte er empiri, der det er erfaringene vi gjør gjennom sansene som skal veilede oss. Vi observerer virkeligheten, noe som vil gi helt andre svar enten det dreier seg om Midtøsten, rasehygiene eller kjønn. Det er der vitenskapen bør være, men den er ofte på et helt annet sted. Det er grunnen til at vi gang på gang roter det til.

Dette er en fortsettelse på Vitenskapen som talsperson.

Rasjonalitet -Store norske leksikon

Vitenskapen som talsperson

Jeg var 9 år da Star Wars Episode IV gikk på kino og 11 år da Star Trek: The Motion Picture kom ut i 1979. Jeg husker ikke om jeg så disse filmene helt fra starten, men interessen hadde i alle fall blitt vekket da jeg som 12-åring satt som klistret til skjermen for å følge den ukentlige episoden av dokumentarserien Cosmos. Jeg fikk boka Cosmos til jul året etter og den er sannsynligvis på topp 3-lista over tidenes gaver for min del, sammen med Heimskringla og Ringenes Herre-trilogien. Carl Sagan er fremdeles en av de største heltene mine, men han er i aller høyeste grad en menneskelig helt med sine mangler.

TV-serien inneholdt flere monologer som er noe av det mest inspirerende jeg har hørt fra en agnostiker. Jeg har delt Who speaks for earth i et tidligere innlegg. Søk gjerne denne monologen opp på you tube. Denne gangen deler jeg det siste intervjuet han ga før han døde i 1996:

Carl Sagan var en briljant vitenskapsmann, men han var også naiv når han vurderte vitenskapens integritet. Jeg er enig med Sagan i at menneskene har utrettet fantastiske ting de siste 2000 årene, men hvis vi ikke har muligheten til å kritisk etterprøve konklusjonene i en studie har vitenskapen sviktet. Det er interessant at science fiction forfatteren Robert Heinlein advarte mot dette i Friday fra 1982. USA har i dette framtidssamfunnet blitt delt opp i mange land, og det er i realiteten store selskaper som styrer. Disse er ikke så opptatt av sannhet og rettferdighet. Hvis politikerne ikke forstår eller ikke ønsker å forstå vitenskap, eller en hvilken som helst annen gren av samfunnet, hvem er det da som styrer? Det kan bli konsekvensen av for lite demokrati, og jeg tror ikke vi snakker om et mulig framtidsscenario lenger. Dette skjer i dag. Det gjør Carl Sagans spørsmål uhyre interessant: Hvem snakker for oss?

Vi vet i dag at vitenskap ikke bare er kunnskap. Da National Library of Medicine f.eks. gikk gjennom 50 års forskning på schizofreni fant de at ingen av de 2000 studiene hadde produsert noe nyttig. Legemiddelindustrien liker å sammenlikne medisiner med placebo. De sier altså at den nye medisinen er bedre enn ingenting, men det vi forbrukere egentlig vil vite er om den nye medisinen er bedre enn det beste vi hadde før. Medisiner blir dessuten aldri sammenliknet med et sunt kosthold.

Influensamedisinen Tamiflu blir gjerne sammenliknet med ingen behandling, og det er mange studier som viser at en blir frisk et døgn tidligere med medisin enn uten. Forskningen bak Tamiflu lovet imidlertid at den nye medisinen kunne hindre komplikasjoner forårsaket av influensa, hovedsakelig lungebetennelse og død. Legemiddelfirmaet ville imidlertid ikke publisere hele studien. Da de endelig gjorde det viste det seg at det eneste de kunne love var å gjøre pasienten symptomfri noen timer tidligere. Det er bedre enn ingenting, men er det vært å bruke milliarder av kroner på?

En kan også få en ny medisin til å se bedre ut hvis en sammenlikner den med en for høy dose av den gamle medisinen, spesielt hvis en velger den som i utgangspunktet har flest og alvorligst bivirkninger. Det har vært vanlig i psykiatrien. Dette er bare noen av mange måter legemiddelindustrien manipulerer oss, for når autoriteter sier at ny forskning er korrekt, tror vi på det. Jeg sier ikke med dette at legemiddelindustrien ikke har gjort mye bra, men det er litt underlig at vi aldri stiller spørsmål ved konklusjonene. Vi bare godtar konklusjonene uten å ha sett tallmaterialet. Det er ingen andre i samfunnet som har en tilsvarende tillit.

Carl Sagan mener kanskje at vitenskapen snakker for Jorda fordi den ikke er i stand til å fortelle noe annet enn sannheten. Vitenskapen har ord på for å være rasjonell og logisk. Det er ikke et uproblematisk ståsted, og jeg komme med noen eksempler i det neste innlegget mitt.