Spre litt lys

We must always take sides. Neutrality helps the oppressor, never the victim. Silence encourages the tormentor, never the tormented. Elie Wiesel fra takketalen for Fredsprisen i 1986

Jeg skriver ofte om noe jeg vet jeg ikke får mye støtte for, men det er viktig å gjøre det likevel. Det dreier seg om å utfordre holdninger mange ikke ønsker å ta stilling til. Det har med frykt å gjøre, for hvis de jeg henvender meg til innrømmer at jeg beskriver virkeligheten, må de innrømme at de lever i en verden de ikke har kontroll over. De må konfrontere frykten sin. Det er en skremmende tanke, og hvis en analyserer de ulike barnevernssakene som får medieomtale kan det virke som at lav inntekt, eller et hvilket som helst avvik fra mainstream, blir vurdert som en trussel. Det dreier seg om ting det er vanskelig å forandre på.

Fordommer og barnevernet hører dessverre sammen. Det er mange som har diskutert en barnevernssak fra Ås de siste dagene. Mor er kanadisk, far er norsk og den 12 år gamle sønnen deres er dermed norsk-kanadisk. Han fikk hjemmeundervisning, noe som er tillatt i Norge. Foreldrene gikk til det skrittet etter at skolen ikke håndterte en veldig alvorlig mobbesak. Utgangspunktet mitt var at samme hvor stor eller liten grunn barnevernet hadde til bekymring, var det muligens litt i overkant å sende tre politibiler, seks betjenter og to representanter fra barnevernet å foreta en aggressiv arrestasjon. Det var i realiteten det det var.

Jeg visste ikke hva som lå bak, men ble ikke overrasket da det noen dager seinere ble kjent at bekymringsmeldingen kom fra skolen. Foreldrene skal ha avslått et tilbud fra PPT. Jeg skal ikke legge meg opp i detaljene, men er opptatt av om det generelt er mulig å lete etter andre løsninger. Hastet det virkelig så mye at de trengte åtte voksne for å fjerne en gutt fra familien? Det har vært en del avisoverskrifter de siste årene etter at Politiet/Barnevernet har hentet barn både hjemme, på skolen/barnehagen eller fødeavdelingen.

Den sosioøkonomiske statusen har lenge, kanskje alltid vært et tema i barnevernet, og det er kanskje grunnen til at etniske minoriteter er overrepresentert i Barnevernet. Loven sier at Barnevernet skal hjelpe barnet med å bli boende hos foreldrene. En omsorgsovertakelse er med andre ord i utgangspunktet uaktuelt. Det betyr at når det skjer skal Barnevernet umiddelbart begynne å veilede foreldrene med tanke på å tilbakeføre barnet. Hvis problemet er manglende foreldreferdigheter er altså målet å få disse opp på et akseptabelt nivå. Det er ikke det som skjer i de sakene som ender opp i media. Snarere tvert imot, for det blir lagt opp til at foreldre skal ha så lite kontakt med barnet at de emosjonelle båndene blir brutt raskest mulig.

Barnevernet har hjelptiltak for over 54 000 barn (0-22 år) per år og de akuttplasserer drøyt 1500 barn mot foreldrenes ønske. De fleste sakene løser seg dermed på en bra måte, men det er mange som spør seg om det er de rette barna Barnevernet overtar omsorgen for, og om de har fokus på familien. Det er oppgaven deres å tenke på barna, men når både loven og et overleveldende forskningsmateriale sier at barn har det best hjemme, og at det derfor er det de må arbeide mot, kan en spørre seg selv om samfunnet virkelig tar vare på familien. Når media snakker/skriver om omsorgsovertakelser som er så akutte at Barnevernet må gå tungt inn sammen med politiet, skulle en tro at det dreide seg om grov vold e.l. Det ser likevel ikke ut til å være så mange saker som dreier seg om virkelig akutte situasjoner. Jeg spør meg selv om saker som de vi har sett i Haugesund og Ås i det siste representer noe akutt. I Haugesund har både Tingretten og Høyesterett sagt at barnet skal gjenforenes med foreldrene, men to år etter at barnet ble hentet på fødeavdelingen vurderer Barnevernet fremdeles situasjonen som akutt.

Nettstedet The Local skrev for et år siden at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg hadde hørt 8 norske barnevernssaker de siste 15 månedene. Det høres ut som et høyt nummer, for det er sikkert ikke lett å få sakene sine opp der. Retten hører saker fra hele Europa, og i andre saker enn omsorgsovertakelser. Da høres 8 saker fra Norge mye ut.

Det er ingen tvil om at vi trenger Barnevernet. Poenget mitt er at det kan bli bedre, og den etaten som faktisk skal fokusere på omsorg, på å hjelpe, bør kanskje ikke tenke strid. Jeg nekter likevel ikke for at noen barn har det bedre hos andre, vel å merke hvis de får det bedre, men Bufdirs egne rapporter viser dessverre at det langt fra alltid er tilfellet. Det virker derfor litt rart at mange motarbeider ønsket om å gjøre Barnevernet bedre, bedre i stand til å følge mandatet sitt. Det er mange saker som kunne ha blitt løst bedre for alle parter.

Det er for mange feige mennesker. Det er de som tenker at foreldrene må ha gjort noe, for myndighetene tar jo aldri en feil avgjørelse. De tenker kanskje sånn helt til det eventuelt er deres barn politiet henter. Hvem skal de be om hjelp da? Jeg minnes den gamle helten min fra Star Wars-filmene, Yoda: Be a candle, or the night. Vi trenger flere mennesker som vil gjøre verden lysere.

Fattigdom, barnas omsorgsbetingelser og levekår – Barnevernets ansvar?

Advertisements

#metoo og underholdning

 

Bilde av Rey dukke fra Star Wars. Rey kunne ha blitt en rollemodell for gutter og jenter, men manusforfatterne feilet.
Rey kunne ha blitt en rollemodell for gutter og jenter, men manusforfatterne feilet.

Jeg spurte for noen uker siden, i forbindelse med #metoo, om dette burde få konsekvenser for underholdning. Jeg tenkte umiddelbart mest på Fifty Shades of Grey, som jeg mener sparker bein under hele argumentet om samtykke. Jeg fikk et slags svar i dag da nettstedet RT skrev om problematiske TV-serier og filmer.

RT er et godt altenativ og suplement til vestlig media, men artikkelen gikk så langt at jeg er usikker på hvor alvorlig jeg kan ta den, og jeg spør meg selv om det kanskje var meningen at den ikke skulle tas seriøst. Da var muligens hensikten å vise at få kan leve med konsekvensene av #metoo. Skuespilleren Liam Neeson ble nylig kritisert etter et intervju der han skal ha sagt at #metoo hadde utviklet seg til en heksejakt (eller snarere en trollmannsjakt, warlock på engelsk). Uttalelsen ble sett på som så kontroversiell at mange måtte tvitre sine fordømmende meninger, og en del erklærte sågar at de ikke lenger kunne like Liam Neeson (det skal skikkelig ryggrad til for å følge mengden). Det at vi ikke godtar avvikende syn i denne debatten er i seg selv bevis på at resultatet kan bli et helt annet enn mange ønsker.

Jeg er enig i at det er mye problematisk i populærkulturen, men hvorfor skulle det en #metoo-kampanje til for å diskutere Britney Spears og Spice Girls? Jeg skal ikke si så mye om artikkelen i RT, men oppfordrer andre til å gjøre seg opp en mening om den. Jeg synes det er ganske bemerkelsesverdig at ingen har gjort det tidligere, for det er ingen tvil om at populærkulturen gjerne beskriver menn og kvinner på en måte som lett åpner opp for kritikk.

Det var populært med musikkvideoer da jeg var ung på 80 og 90-tallet, og det blir vel fortsatt laget videoer, selv om jeg tror kanaler som MTV og VH1 har satset mer på reality shows de siste årene. En trenger ikke se på mange av disse videoene i dag før en ser problemet. Musikkvideoer har forskjellige koder, ting det er forventet at de har med. Det er f.eks. forventet at en video med en R & B artist inneholder dyre biler, menn med overdårdige smykker, og kvinner med minimalt med klær på seg. Det er en del av historien de vil fortelle. Rap er kjent for å glorifisere vold, og for et nedverdigende kvinnesyn, så da er det kanskje ikke overraskende at musikken ofte har en ganske stygg språkbruk. Det virker noen ganger som at det viktigste er å støte noen med med fornærmelser, banneord og ikke minst ulike synonymer for kjønnsorgan. De har derimot ikke så mange ord for kvinner, for da er det stort sett bitch som gjelder. Rapperen 2Pac er muligens den mest respekterte, selv 22 år etter sin død. Låta Hit’Em Up er et eksempel på et språk som gjerne påvirker dagligtalen.

Dette er bare litt av et stort felt. Det er mye problematisk når det gjelder etnisitet, kroppsstørrelse og sex i musikk. Kvinner er i tillegg underrepresentert i film og TV, og det er ikke mange roller for kvinnelige skuespillere over en viss alder. Det er mye fordi kvinnelige figurer skal være vakre, gjerne uten dybde, og hovedsakelig en støtte for mannen. En studie viste for noen år siden at kvinner bare hadde en tredjedel av dialogen i de 100 mest populære filmene i 2013, og 15 prosent av hovedrollene. Det økte til 29 prosent i 2016, så det går utvilsomt fremover, men er det nok? En annen studie konkluderte med at kvinner ofte spiller rollen som mor, kone eller elsker.

Det er en del actionfilmer der kvinner kan gjør spektakulære kampscener veldig overbevisende, men figurene de spiller er ofte kjedelige, livløse. Rey fra Star Wars blir hyllet som det største feministsymbolet på det store lerretet noensinne fordi hun redder universet helt alene, men Star Wars etter at Disney tok over er også skuffende kjedelige. Det har blitt de tapte muligheters filmserie. Jeg skal ikke si så mye om den filmen her, men den er absolutt ikke det den kunne vært for både gutter og jenter som vokser opp i dag.

Når det gjelder #metoo virker det kanskje barnslig å diskutere dette, men hvis det er problematisk i virkeligheten bør vi ikke godta det fra heltene våre heller. En kan derfor spørre seg om filmer kan vise så mye som en klem uten samtykke.

Så da blir spørsmålet, når vi vet hvor mye populærkulturen påvirker atferden vår, hvor mye er vi villige til å forandre på? Filmer som Alien (Sigourney Weaever), Terminator og Dante’s Peak (Linda Hamilton), Nattsvermeren (Jodie Foster) viste at publikum ikke har noe problem med å godta en kvinnelig figur som ikke først og fremst skal være sexy. Nakenhet kan ha en viktig funksjon i en film, men en bør spørre seg selv om en bestemt figur eller en bestemt scene kan utelates uten at det ødelegger filmen. En rollefigur som Tanasha Romanova (Scarlet Johansson) i Black Widow, Lara Croft (Angelina Jolie) i Tomb Raider, eller Mikeala Banes (Megan Fox) i Transformers har noen trekk filmen kunne klart seg veldig fint uten. Sistnevnte skal i filmen være en elev i videregående skole, noe som gjør fokuset på sexy veldig betenkelig.

Med tanke på #metoo kan vi altså spørre oss om vi bør bruke konsumermakta til noe fornuftig. Vi får spekulative filmer fordi det er det publikum ønsker. Hvis vi ønsker noe annet må vi faktisk bli voksne og ta konsekvensen av valgene våre. Med andre ord velge vekk disse filmene. Hvis vi velger å fortsette er faktisk #metoo ganske meningløst og midlertidig.

Veien videre for #metoo

Hvem er det som styrer debatten bak denne fasaden?
Det har vært alvorlige anklager mot det politiske miljøet i andre land. Hvorfor er norske politikere annerledes? Jeg tror ikke de er det.
Foto: John Erling Blad via Wikimedia Commons

Jeg nevnte i Våpenisert informasjon at noen saker knyttet til #metoo sannsynligvis har en regi og strategi. Det inkluderer medias rolle, og journalistene som dekker den største #metoo-saken i Norge bør gå over i neste fase snart.

Det er så langt mye som tyder på at Trond Giske er skyldig i den atferden han  har blitt anklaget for. Det blir likevel fremdeles gitt inntrykk av at problemet er Giske. Det blir ikke sagt direkte, men det ensidige fokuset på Trond Giske skaper et Giske-stempel. Det var ifølge denne versjonen en atferd Giske tok med seg inn i partiet, og den vil følgelig forsvinne med Giske. Den antakelsen blir ikke støttet av uttalelser av bl.a. Anniken Huitfeldt og AUF-leder Mani Husdaini. Begge har sagt at det er en ukultur i partiet der stor aldersforskjell og ujevne maktforhold har resultert i mange #metoo-situasjoner. Det er likevel ikke det media fokuserer på, men de sparer det kanskje til neste fase.

Det er også interessant å diskutere varslere generelt. Jeg kjenner til saker fra Barnevernet som i beste fall er betenkelige. Det kan dreie seg om familiemedlemmer som bruker en bekymringsmelding som en hevn eller som et våpen. Jeg har også hørt om tilfeller der varsleren sannsynligvis ikke hadde noe kjennskap til familien, men baserte seg på informasjon fra en ukjent part. Det er dermed ingen som kan vurdere varslerens troverdighet.

Samfunnet trenger anonyme varslere, enten det dreier seg om regjeringer som bryter med aksepterte demokratiske prinsipper, korrupsjon i næringslivet, barn som blir forsømt, eller voldtekt. Det er likevel ikke uproblematisk, for hvem er det som vurderer kilden? Det er en bekymringsfull mangel på åpenhet i Aps håndtering av Trond Giske saken. Partiet forventer at media og vi velgere skal stole på at de som ikke stoppet denne ukulturen for årtier siden skal gi begge parter en rettferdig behandling nå. Hvis en noen gang skal kunne bruke ordet inhabilitet er Arbeiderpartiets håndtering av Giske-saken dekkende. En kan undre seg over hvorfor varslerne i Giske saken får støtte fra andre vitner i dag, mens de samme vitnene var tause da trakasseringen skal ha skjedd.

Hva med foreldrene? Det er mange politisk aktive ungdommer i Ap, som det er i alle partiene. De har bl.a. ungdomsleire om sommeren der de.får møte kjente maktpersoner, idolene sine. Det overrasker meg ikke at det er en ukultur, som noen liker å omtale det som. Hvis vi skal bli kvitt problemet må vi bruke dekkende ord for å beskrive det. Vi kan kalle det uønsket oppmerksomhet eller et skjevt maktforhold, men hvis det er så alvorlig som det kan se ut til, snakker vi om ovegripere og kanskje pedofile i politikken. Hva med foreldrene? Vil du frita dem for alt ansvar? Det begynner å danne seg et bilde av et parti som vet at det har en “ukultur”, og som har en veldig uvilje mot å beskytte den svake i et skjevt maktforhold. Dette gjelder neppe bare Ap, for det har vært saker i i alle fall to andre partier. Da er spørsmålet om foreldre bør stole blindt på at partiet barnet deres er medlem av gjør en god nok jobb med å ta vare på dem.

Jeg gleder meg over de overgriperne som har blitt avslørt, men det er ikke mange, hvis noen helter i denne historien. Når det gjelder Giske-saken begynner det å komme ut litt mer av den informasjonen Ap har prøvd å skjule. Media bør stille de ubehagelige spørsmålene. Jeg har nevnt noen, og vil i tillegg nevne populærkulturen. Voldtekt er et sentral tema i Stieg Larssons Milennium trilogi, mens Fifty Shades of Grey ikke blir vurdert som overgrep. Jeg mener filmen beskriver en voldtekt, for selv om den kvinnelige hovedpersonen skrev under på en kontrakt som inkluderte tortur, var hun egentlig ikke komfotabel med situasjonen. En kan altså ikke fokusere ensidig på at samtykke er nok. TV-serien Game of Thrones har også vist brutale voldtektsscener, og en kan spørre seg om voldtekt har blitt underholdning. Bør i så fall #metoo gjøre noe med populærkulturen?

Våpenisert informasjon

Illustrasjon gapestokk. Gapestokken er på vei tilbake, og med den manglende rettssikkerhet.
Gapestokken er på vei tilbake, og med den manglende rettssikkerhet. Foto: Pixabay

Partipisk er et godt, gammelt politisk uttrykk. Det innebærer at det er et sterk gruppepress innad i et parti, og det er derfor sjelden noen får lov til å følge samvittigheten sin. Det er flertallet som bestemmer hva du skal mene. Jeg er kanskje kynisk, men jeg tror ikke det er ofte at ting bare skjer, heller ikke når vi snakker om #metoo. Timing er like viktig som hva som skjer, og tilsynelatende spontane hendelser er sannsynligvis planlagt oftere enn de ikke er det.

Jeg tror det har kommet mye godt ut #metoo-kampanjen, men som med kampanjer flest er det en regi og strategi. Det hadde ikke overrasket meg om Trond Giske var skyldig i det han har blitt anklaget for. Den slags ting skjer i lukkede miljøer, og Arbeiderpartiet er veldig lukket, noe AUF har bekreftet. Lederen for ungdomsorganisasjonen, Mani Hussaini, uttalte til abc nyheter et par dager før jul at trakassering er et problem i partiet p.g.a. stor aldersforskjell og ujevne maktforhold. Les mer. En kan likevel spørre seg om hvorfor Trond Giske har blitt pekt ut som det eneste målet. Jeg tror ikke han er den eneste. Det hadde vært urealistisk, nesten utenkelig i denne maktstrukturen.

Trond Giske ble pekt ut som skyteskive etter valget. Da var det mange avisoverskrifter om en maktkamp i partiet, og ifølge kilder avisene siterte var det mange innad i partiet som ga Giske skylda for det dårlige valgresultatet. Det virker imidlertid som at han kom greit ut av den striden, kanskje sågar styrket. Han virket å være trygt etablert som en fremtidig leder av partiet.

Det neste som skjedde var at kvinner delte historiene sine med Giskes hovedutfordrer. Han har vært nestleder sammen med Hadia Tajik, noe jeg antar er et kompromiss. Det er ikke urimelig å anta at en av de to nestlederne vil bli leder etter Støre. Det kan derfor ha vært mer et utslag av ambisjoner enn noe annet at Tajik ifølge media overkjørte Støre da sentralstyret i Ap diskuterte Trond Giske. Hun leste opp et par av varslene, noe som ser ut til å ha vært avgjørende for utfallet. Det ble sagt at partiet ikke kunne fortsette med begge nestlederne. En av dem måtte trekke seg eller bli fratatt vervet, men hvis partiet virkelig ønsker å gjøre seg ferdig med saken er det ikke plass til noen av de tre på toppen.

Dette minner mye om det som har skjedd i USA. Det er ikke nok å viske ut grensene mellom gjentatte trakasseringer og voldtekt. Nå skal en også straffe de som uttaler seg vagt om kampanjen. Det siste er en underskriftkampanje der målet er å fjerne Matt Damon fra en film. Han har en mindre rolle i en reboot av Ocean 11 med hovedsakelig kvinnelige skuespillere. Damon har ikke fått noen #metoo-anklager rettet mot seg, men det er uttalelsene hans om kampanjen som har fått noen til å kreve han fjernet. Dette er spesielt alvorlig i USA.

Landet har hatt en lang rekke skandaler i politiet de siste årene, saker som kunne ha blitt håndtert bedre. Konsekvensen av det er at mange ikke har tillit til politiet. Hvis en også mister tilliten til rettssystemet kan en eventuell motreaksjon bli veldig alvorlig. Jeg tror ikke vi er langt unna hvis vi får gapestokken tilbake. Det er en grunn til at det er retten, og ikke Likestillingsombudet eller Diskriminerigsnemda som håndhever saker om seksuell trakassering. Det er fordi en påstand er veldig stigmatiserende, og en må altså være sikker på at en tar den rette avgjøelsen. De som jobber med disse sakene vet at falske/unøyaktige anklager forekommer. Statsadvokaten ba i 2012 Oslo-politiet om å prioritere etterforskning av falske voldtektsanmeldelser, og det førte til seks siktelser året etter. Det er et lavt tall, men det viser at det skjer.

Det er overraskende lite debatt om dette i media. Når journalister lukter blod følger de byttet sitt med en utrolig nidkjærhet, mens de ignorerer alt som ligger utenfor dette sporet. Det blir gitt inntrykk av det er Giske som har en kultur, ikke partiet. Vi må understreke at det faktisk ikke er noen som har blitt dømt, men hvis det er noen skyldige bør det være interessant å spørre om dette var noe disse personene tok med seg inn i partiet, eller om de ble en del av et allerede eksisterende miljø. Det er heller ingen som stiller spørsmål ved det behovet noen har for å kvitte seg med en person uten at vi vet noe om hva som har skjedd. Hvis dette er framtida tror jeg det er mange yrkesgrupper (lærere, leger, sykepleiere, prester, psykologer etc.) som har grunn til å bekymre seg. De kan altså ikke være alene med kvinner. Det kan bli den alvorlige motreaksjonen på lang sikt. Jeg sier ikke at vi skal stemple varslere som løgnere, men vi må være klar over at hvis menn er skyldige inntil de har bevist det motsatte, kan dette få alvorlige konsekvenser for strafferetten og rettsfølelsen.

Farlig frihet

Barneboka A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og klare referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle uforutsigbare mennesker
Barneboka A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og klare referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle uforutsigbare mennesker.

Jeg skrev flere innlegg om farlige ord for noen år siden. De er farlige for de som ikke liker innholdet, men det betyr ikke at ideologien bak er spesielt skummel. Jeg skrev bl.a. om banned books week, en organisasjon i USA som oppmuntrer til å lese forbudte bøker. Dette arrangementet startet i 1982 og mer enn 11 300 bøker har siden den tid blitt utfordret i USA.

Det innebærer ikke at det er ulovlig å gi ut bøkene, men at de blir fjernet fra f.eks. offentlige, skole eller fengselsbibliotek. Det er ulike grunner til at de blir vurdert som farlige, men det er ikke alltid begrunnelsen gir noen mening. Huckleberry Finn er en klassiker som fremdeles blir angrepet for å være rasistisk, men alle som har lest den med nøytrale øyne forstår at Mark Twain skrev ei anti-slaveri bok.

Jeg har mer forståelse for at noen har reagert på George av Alex Gino. Boka handler om en gutt som bestemmer i fjerde klasse at han er ei jente. Det er ikke uproblemstisk å oppfordre eller oppmuntre barn til å skifte identitet, og det har vært flere saker i media de siste årene om barn som gikk tilbake til den opprinnelige identiteten i løpet av tenårene. Det kan være et press mot å bli noe en ikke er. Det er dessverre mange barn i dag som ikke er fornøyd med kroppen sin, og sikkert en del barn som liker å gå med klær for motsatt kjønn uten at det nødvendigvis betyr noe. Jeg tror det er viktig å la dem gjøre det uten at vi legger noe press på dem ved å si at de ble født i feil kropp. Jeg kan ikke unngå å undre meg over om noen hadde lært å akseptere seg selv etter å ha vært gjennom puberteten. Det er i alle fall en god del som ikke får noe godt liv som transperson, så det løser ikke alltid alt.

Det var ikke bare jeg som stusset over en overskrift like før jul. Det gjaldt et fengsel i Texas der bøker som A Charlie Brown Christmas, The Color Purple og Homer Simpson’s Little Book of Laziness var ulovlige, mens Hitlers Min kamp og ei bok av en leder i Ku Klux Klan passerte sensuren. Det er greit med retningslinjer, men det må vel være plass til litt fornuft også.

Hvis en søker etter boksensur i Norge får en stort sett artikler om Jens Bjørneboe, Agnar Mykle og det snerversynte utlandet. Det er stort sett andre land som forbyr bøker. Vi har ikke noe som kan minne om sensur her. Det er likevel ikke usannsynlig at det ligger sterke føringer i skolen. Det er mange lærer som anbefaler bøker, men det er ikke sikkert at anbefalingene er så gode. Jeg har generelt inntrykk av at lærere har områder der de er usikre. Jeg vet om spes. ped-lærere som gjorde en dårlig jobb fordi de var av den oppfatning at ingen barn hadde en diagnose. De fungerte bare litt annerledes. Jeg vet også om lærere som passet dårlig til å undervise i KRLE, enten fordi de var ateister eller fordi de ikke hadde noen interesse for faget. Disse lærerne fikk et spennende muntlig fag med mye rom for undring til å bli kjedelig.

Skolen har fokus på lesing i alle fag, men det ligger et spesielt ansvar på norsklæreren og bibliotekaren. Hvis de enten ikke vil anbefale, eller mangler kunnskaper til å anbefale de beste bøkene, går barna glipp av mye. Jeg har selv hatt en fascinasjon for science fiction siden barndommen. Det betyr at jeg ikke bare har fått mye underholdning, men også mye filosofi, etikk og samfunnskritikk. God litteratur får deg til å stille spørsmål ved ditt eget samfunn. Science fiction forfatteren Ursula Le Guin liker f.eks. å flytte hovedpersonen fra sine kjente omgivelser til et nytt og ukjent samfunn eller en fremmed kultur.

Det er ikke så ulikt vår egen virkelighet. Det er mye nytt og ukjent i dag. Vi må hele tiden forholde oss til ting og situasjoner vi ikke er komfortable med. Vi må, som Le Guins protagonister, være modige. Livet er vanskelig for alle, og vi må lære å leve med usikkerhet, men vi blir mer komfortable etter hvert.

Sheri Tepper har også skrevet mange provoserende og tankevekkende bøker, f.eks Grass, der religion, miljøvern og menneskets kolonisering av andre planeter er sentrale tema. Hovedpersonen må, som i Le Guins bøker, lære å leve på en annen planet, i et annet samfunn, der hun må ta stilling til om det hun blindt hadde akseptert på Jorda var feil.

En får mye av dette i god barnelitteratur også. Det er en god utdannelse, det får oss til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter i politikk, religion og vitenskap. Jeg er f.eks. begeistret for mange av budskapene i bøkene til J.K. Rowling, J.R.R. Tolkien, Madeleine L’Lengle og Isaac Asimov.

Feminismens år

Kvinne med munnen lukket med stifter. Vi kan gå frå en taushetskultur til en annen. Illustrasjon: Pixabay.
Illustrasjon: Pixabay.

Bloggeren Lammårtanker spør i det siste innlegget sitt om 2017 var feminismens år. Hun får støtte fra Twitter og den amerikanske ordboka Merriam Webster. Jeg bruker sistnevnte mye for å lese definisjoner, og leser ellers en del interessante artikler der. De fører bl.a. statistikk over hvor ofte og når ord blir slått opp. De kan derfor sette topper i forbindelse med noe som har skjedd, og amerikansk politikk er en gjenganger. Jeg ble ikke spesielt overrasket over at feminism ble årets ord.

Året startet med at “marsjen mot Washington” fikk mye omtale i media, etterfulgt av en diskusjon om den var feministisk og i tilfelle hvilken type feminsme dette var utslag av. Ordet fikk en ny oppsving da Kellyanne Conway uttalte at hun ikke så på seg selv som en feminist, og ordet fikk naturlig nok ny oppmerksomhet i forbindelse med #metoo. Les mer på Merriam Webster.

Det er for tidlig å si hvor mye godt som kommer ut av denne gapestokk/borgervern-kampanjen. Jeg tviler ikke på at en god del av de anklagede er skyldige, men det er også tydelig at mange blir dømt helt uten beviser. Det er et prinsipp her som få er villige til å diskutere. Hvis vi tok andre saker ut av rettssalene og ut på sosiale medier der massene avgjorde skyldspørsmålet, ville vi sannsynligvis fått en del justismord. Denne kampanjen kan gjøre det lettere for kvinner, men det vet vi ikke før vi eventuelt ser konsekvensene av den. Det får vi kanskje se i 2018, for en reaksjon har gjerne en motreaksjon

Jeg har i løpet av dette året diskutert kvinnefotball, bl.a. i Haugesund svikter kvinnene. Kjøpelaget Avaldsnes på Karmøy var nær ved å vinne Toppserien i år. De kvalifiserte seg også til Champions League, men måtte faktisk ha en lokal kronerulling for å ha råd til å representere Norge i Europa. Det kostet nemlig mer å delta enn de fikk fra fotballforbundet. En av grunnene til at det er vanskelig å finansiere representasjonsoppgaver er at norske herrelag ikke vil dele med kvinnene. Lillestrøm og Stabæk er alene om satse på både kvinne og herrelag, og da FK Haugesund fikk en invitasjon fra Avaldsnes tidligere i år, var ikke responsen akkurat overveldende positiv.

Blant andre interessante nyhetssaker om kvinner fant jeg også en artikkel fra forskning.no. Norge er det eneste NATO-landet som har innført allmenn verneplikt for kvinner. Det bør gi grunnlag for mye forskning, men Forsvaret vil ikke offentliggjøre resultater hvis de viser at kvinner er dårligere soldater enn menn. Vi vet derfor ikke noe om kvinners stridsevne. Dette er en kritikk Oberstløytnant Harald Høiback ved Forsvarets høgskole kommer med. Les mer på Forskning.

Universitetet i Oslo skrev i september om institusjonens forskningspris. Den har blitt delt ut i 25 år og bare 4 har vært kvinner. Den ene av de fire kvinnene fikk den sågar sammen med en mann. Les mer.

En sak fra nettstedet Kjønnsforskning tar for seg problemet med at samiske kvinner er mer utsatt for overgrep enn norske kvinner. Forskningen viser en sammenheng mellom vold i barndommen og helseproblemer i voksen alder. Les mer. Det er ifølge Lev med diabetes stadig flere kvinner som får diabetes, og det er på verdensbasis 199 millioner kvinner med diabetes. Les mer.

Det er en kamp om kvinners rettigheter innen islam, med flere typer feminisme som ikke nødvendigvis ønsker det samme. Dette er en kamp mange av oss vestlige kanskje ikke forstår når vi snakker om islam som fredens og toleransens religion. En interessant artikkel fra Afrika.no presenterer Assetou Gologo fra Mali. Hun liker ikke å kalle seg for en feminist, men foretrekker “stolt afrikansk kvinne.” Hun beskriver et samfunn som har blitt mindre tolerant etter som islam har blitt mer dominerende i samfunnet. Les mer. Det vi kan gjøre er å oppmuntre til kvinners rettigheter i ulike religioner, også blant norske muslimer.

Dette er bare noen saker jeg kom over i løpet av noen minutter på en søkemotor. Det betyr ikke at feministene ikke kan feire noen seire i løpet av 2017, men jeg er ikke like overbevist som mange andre om at synligere feminister nødvendigvis betyr at kvinner får det bedre. Det går kanskje den veien aktivistene ønsker, men det er altså ikke det samme som framgang.

Et religiøst samfunn i en sekulær stat

Olavskirka fra 1250 på Avaldsnes. Det er vanskelig å tenke seg norsk kultur uten religion.
Olavskirka fra 1250 på Avaldsnes. Det er vanskelig å tenke seg norsk kultur uten religion.

Det er ikke uvanlig at det tar noen år før noe nytt finner den rette formen. En kan derfor muligens vise litt overbærenhet med Norge, men det vi ser her er på den annen side i tråd med en internasjonal trend det er vanskelig å bli klok på. Mennesker som burde vite bedre viser at de ikke gjør det.

Jeg snakker om sekularitet. Det er noen år siden Norge valgte en halvveis løsning. Staten er offisielt sekulær, men siden statskirka har blitt omdefinert som ei folkekirke betaler staten fremdeles lønna til de ansatte. Det som forundrer meg mest er antakelsen om at en sekulær stat er det samme som et sekulært samfunn. Det er ikke unaturlig å sammenlikne seg med USA. Dette er et land, som bortsett fra at det ikke er anti-religion, er like sekulært som en kommuniststat. Jeg synes imidlertid de går litt langt når f.eks. en skole i Texas fikk pålegg om å fjerne en plakat fra Knøttene-episoden A Charlie Brown Christmas, men det er vel innenfor det akseptable så lenge myndighetene behandler alle likt. USA er samtidig et av de mest religiøse landene i verden.

Det er mange med en religiøs tilbøyelighet i Norge, selv om undersøkelser gjerne utroper dette til et av Europas minst religiøse land. Hva kreves for å være religiøs? Det er bortimot umulig å lage en definisjon alle er fornøyd med, men ordene tro, atferd og tilhørighet dekker nok det meste. En må altså ha minst en av disse. Det er ikke vanskelig å melde seg ut av Den norske kirke, så jeg vil tro at mange av de over 3,7 millioner medlemmene synes det er greit nok å være der de er.

Det er i tillegg mange kristne menigheter utenfor Den norske kirke (katolikker, baptister, pinsevenner etc.), samt Det mosaiske trossamfunn, Islam, buddhisme, hinduisme etc. Det virker dermed som en urealistisk tanke at en aldri skal møte på religion i det offentlige rom. Det er det vi faktisk snakker om når noen blir støtt av å se et kors på en kirkegård, en journalist som bærer et smykke eller kvinner som dekker håret.

Hva med Human-Etisk Forbund? Det blir regnet som et trossamfunn, medlemmene deltar i ritualer og seremonier, og de har en filosofi en kan finne igjen i Jesu lære. Mange støtter seg til vitenskapen, men den er uten tvil basert på tro. Det er f.eks. mange som sier at det må være intelligent liv på andre planeter, og det eneste argumentet er at noe annet ville vært sløseri. Med så mange planeter må det være noen der ute, men hvis naturen ikke har noen bevissthet er neppe sløseri er gyldig argument. De fleste vitenskapelige teorier inneholder mye spekulasjon og dogmatisk tenkning.

Det er stadig flere som tror på aliens, og at det var aliens som startet liv på Jorda. Dette strider for det første mot alle kjente lover i universet. Det finnes ikke så mye som et halmstrå av bevis, men mange er likevel overbevist om det en ikke kan se. Det høres ut som tro.

Jeg har de siste årene sett eksempler på at kapell må dekke til kors og andre kristne symboler fordi det skal være en ikke-kristen begravelse der. Det har også vært et krav om at hvis f.eks. KFUM-KFUK skal bruke et leirsted som mottak for flyktninger må de fjerne kors og andre symboler før muslimer flytter inn. Flyktningene rømmer for livet sitt fra et muslimsk til et kristent land, og det største problemet er visstnok et kors. Når det gjelder HEFs sensitivitet virker det som at de vil tvinge sin tro på andre. Det er ikke nok å forandre det gamle skolefaget kristendom til et som motvirker religiøs analfebetisme, og som dermed oppmuntrer til kritisk tenkning. De vil fjerne hele faget.

Det er lett å løse problemet med begravelse også. Jeg forstår ikke hvorfor ateister på død og liv skal ha minnestunden i ei kirke. Den kunne de hatt et annet sted og kjørt til kirkegården. En ting er sikkert, mangfoldet har ikke noen plass i det samfunnet, men enn så lenge må alle finne seg i å dø som likeverdige. Panspermia, teorien om at asteroider og kometer har distribuert liv ut over hele universet, kommer ikke i konflikt med Bibelen, men det er nok ment som et slags angrep på religion generelt. Jeg gidder imidlertid ikke irritere meg over den type meningsløse svermerier. Det er nesten ikke grenser for hva folk vil å tro på for å unngå å ta stilling til religion, men enten det er vitenskap eller en human etikk, skaper de bare en ny.